Raumnes identifiserte 14-åring etter 48 timer: – Ville aldri gjort dette for ti år siden

I slutten av november 2021 fikk redaktør i Raumnes, Fred C. Gjestad, en tekstmelding fra sin egen datter.

Her får han vite at en ung jente på 14 år har tatt livet sitt et døgn tidligere.

24 timer senere publiserer Raumnes en nyhetsartikkel hvor de identifiserer jenten.

Gjestad forteller at åpenheten skapte et rom i lokalsamfunnet for å prate om sorgen. Også for dem som ikke var direkte pårørende.

– Ungdommene tok tak og det ble en offentlig sorg. Det ble et rom for å snakke om det, blant annet ble det gjennomført en bilkortesje. Noe av det ville kanskje skjedd uansett, men jeg tror vi var sterkt medvirkende til det, sier Gjestad til Medier24.

Ragnhild ble permittert som kokk da pandemien brøt ut. Nå jobber hun som journalist i lokalavis

Var redd for blindsoner

Gjestad var invitert til Ålesund da Landslaget for lokalaviser holdt sitt landsmøte i slutten av mars.

Temaet var å jobbe med vanskelige saker i lokalmiljøet.

Raumnes-redaktøren forteller at han selv hadde minst tre hatter i saken om den 14 år gamle jenten: far til en annen jente i lokalsamfunnet, speiderleder og redaktør.

Rollen han tok på seg var overstyrende alt annet i denne saken, ifølge Gjestad.

– Jeg ønsket at Raumnes skulle være en styrke og en støtte, en medmenneskelig hatt. Når jeg møtte ungdommer eller de pårørende, så var jeg medmenneske. Når jeg skrev artikkelen så var jeg medmenneske. Jeg hadde det hele tiden i fokus.

Avisen publiserte alle sakene åpent. Det hadde ingen markedsmessigstrategi, men for å nå ungdommene, ifølge Gjestad.

Han forteller at det var premisset fra familien for identifisering.

– Deres mål var det samme som vårt, strekke ut en hånd og være sammen i sorgen.

– Hva skulle til for at dere ikke ville identifisere?

– Hvis familien ikke hadde vært med på det, så hadde det vært uaktuelt. I den første saken hadde vi uttalelser fra psykolog og traumesenter, noe som var veldig viktig. Vil ville ikke publisert uten ekspertstemmer, svarer Gjestad som understreker at han hadde Redaktørforeningens gjennomgang av selvmordssaker med seg hele veien.

Redaktøren understreker at det ikke var en enkel avgjørelse. Mest av alt var han bekymret for det han ikke så når han tok avgjørelsen om identifisering.

– Det var det som også kom fram i VGs evaluering etter Bar Vulkan. Når sjefen er involvert i en sak, så har man ikke den profesjonelle distansen. Her skrev jeg saken selv, og det var ingen som kunne overstyre meg.

– Det gjorde meg ekstra årvåken på om det var noen blindsoner. Så var det heldigvis ikke det, legger han til.

Gråt da han skrev saken

Identifisering av den unge jenten kom sammen med to andre ulykker i Raumnes innenfor et kort tidsrom før jul. En av dem endte med dødsfall.

Også her var lokalavisen tidlig ute med å identifisere.

Gjestad trekker fram sosiale medier og akselerasjonen av informasjon som en hovedforklaring på hvorfor de er så raske med å identifisere og med å kontakte pårørende.

Han mener det er veldig viktig at lokalavisene speiler om det som skjer i lokalsamfunnet, og de vanskelige tingene.

– Jeg ville aldri gjort dette for ti år siden. Men for ti år siden så vil ikke ryktene ha gått så fort heller. De ville ha gått, men det ville vært med folk som møttes på Esso-en og snakket sammen. Når går det videre på sekunder, sier Gjestad.

– Det er en umiddelbarhet uten at noe av informasjonen på sosiale medier er kvalitetssikret, legger han til.

Gjestad har et råd til andre redaktører når man må skrive om vanskelige saker som kommer tett på: Våg å møte følelsene.

Han forteller at han selv måtte skrive om en motorsykkelulykke hvor en sønn til noen nære venner av ham døde, to år tidligere.

– Også der gikk vi tidlig ut med navnet. Da satt jeg og gråt mens jeg skrev, og jeg er ikke et veldig følelsesmenneske. Vi skal tørre å møte følelser.

Gjestad mener man må man stille seg selv spørsmålet om hva om konsekvensene blir om man ikke skriver noe.

– Da kan konsekvensene bli at man lar ryktene gå i fritt løp.

Gjestad er klar på at det ikke er enkelt for redaktører og journalister i lokalaviser å stå i slike saker. Han mener det er like mye en del av samfunnsoppdraget som det å være kritisk til makten.

–Vi må se hva som er samfunnsoppdraget og tørre å stå i det. Kanskje er det like viktig å stå i slike ting for en lokalavis, som det å tørre å utfordre ordføreren. Det er lett å ta på seg skallet og boksehanskene og være tøff mot ordføreren. Men ikke like lett å møte foreldre og søsken som akkurat har mistet et barn.

– Men tørr du å ta av deg skallet og gi en redaksjonell klem til alle de pårørende? Man gjør seg sårbar på en annen måte, og jeg tenker det er minst like viktig.

Familien til jenta er orientert om at Medier24 omtaler saken.

Lokalavis­redaktørene er bekymret for rekruttering: – Hjelper lite å friste med vakker natur