De siste ukene og månedene har debatten rundt bilder fra Utøya pågått. Denne uken har både OA-redaktør Erik Sønstelie og NTB-fotograf Håkon Mosvold Larsen påpekt at det finnes for få bilder fra Utøya og Sundvolden etter terrorangrepet.
– Det var helt stille der
Niclas Hammarström var en av få fotografer som kom seg inntil Utøya om kvelden 22. juli og tok de mest grafiske bildene.
Han var i Stockholm da meldingen om bomben kom.
– Vi fikk beskjed om at det var gått av en bombe i VG-huset i Oslo og ble hastesendt på første fly fra Stockholm, forteller Niclas Hammaström til Medier24.
Sammen med ni kollegaer landet han på Gardermoen ved sekstiden. Da var meldingene om Utøya begynt å tikke inn.
– Jeg og min kollega, Mattis Carlsson, reiste rett dit. Og vi kunne kjøre «bakveien» over fra Gardermoen, slik at vi var der mye raskere enn journalistene som hadde reist fra Oslo, og sto fast i kø ved Sollihøgda, sier Hammarstöm.
De var blant de første fra pressen som kom dit, kort tid etter at terroristen er pågrepet og skytingen er stanset. De fant raskt en mann med båt som var villig til å kjøre dem ut til øya.
– Det var helt stille der. Det var noen andre båter ute på vannet, med det var helt stille. Og vi så så mange kropper som lå langs strandlinjen, forklarer han.
Ble eneste presse på hotellet
I omlag en time kjører de sakte rundt den lille øya, to-tre ganger, og fotograferer. Døde kropper, gjenglemte klær fra ungdommene som hadde svømt fra øya, politi som saumfarer gjemmestedene. Bilde av huset der Hammarstöm i ettertid får vite at terroristen sitter arrestert og venter.
Ett av bildene er også av overlevende Marius Hoft, den siste som ble reddet ut. Han sto gjemt på en liten fjellhylle.
– Mens vi var der ble han reddet ut, forklarer Hammarström.
Og mens de satt der, kommer det politi i en båt.
– De kom fullt bevæpnet forbi og ga meg beskjed om at «det kameraet må vi ha. Forsvinn herifra». Da dro vi med en gang tilbake til Sundvolden.
Kameraet fikk de beholde, men politiet ga beskjed om at bildene ikke skulle publiseres.
Via gode kontakter hadde Hammaström og Carlsson fått rom på Sundvolden og bodde der den første natten. Teamet fra Aftonbladet var de eneste fra pressen som hadde rom.
– Dette var før vi skjønte at de overlevende og pårørende bodde der. Da vi skjønte det, angret vi på at vi hadde sovet der. Det kjentes feil ut.
– Det satt skadde ungdommer i lobbyen om natten. Vi hørte gråt, og det satt ungdommer i bare undertøyet og gråt flere steder.
Han legger til at han ikke tok et eneste bilde inne på hotellet.
– Vi bare sov der. Neste dag flyttet vi ut.
– Ble fremstilt som skruken
I årene etter 22. juli har Hammarström vært frilansfotograf i blant annet Midtøsten. I 2013 ble han sammen med journalisten Magnus Falkehed kidnappet i Syria og holdt fanget i 45 dager før svenske myndigheter fikk forhandlet dem fri.
Men i 2011 var han mindre erfaren. Hammarström hadde akkurat hatt noen år pause fra presse-verden, og var sommervikar i Aftonbladet.
– Utøya var det verste jeg hadde gjort til da. Og fortsatt er det noe av det verste jeg hadde gjort, sier fotografen som hadde jobbet flere år i New York, og dekket blant annet bombingen av World Trade Center i 1993.
Han beskriver det som flaks at det var han som fikk tatt bildene.
– Det var flaks at vi fant gutten med båt. I tillegg satt norsk presse fast i kø på den andre veien, og kom flere timer etter oss. Da hadde politiet dekket over kroppene.
Bildene Hammarström tok i båten ble en bildeserie på tolv bilder og blir karakterisert som de mest groteske fra 22. juli-terroren. I Norge har ingen aviser publisert de mest grafiske bildene. Aftonbladet publiserte serien, men med pikselering av detaljer og personer.
Bildene vant også andreplass i den prestisjetunge fotokonkurransen World Press Photo, hvor de ikke var pikselert.
– Fikk du negative tilbakemeldinger på at bildene ble tatt og publisert?
– Det var noe norsk presse som var negative i tiden etterpå. Jeg ble av noen aviser fremstilt som skurken. Men voldsomme tilbakemeldinger var det ikke, sier han og legger til:
– Fra de pårørende og overlevende har det utelukkende vært takk. Flere har tatt kontakt for å takke for at jeg dokumenterte grusomhetene.
– Ikke opp til meg
Flere har også i det siste tatt til orde for at Hammaströms bilder bør publiseres i Norge, for å vise brutaliteten fra den dagen, som varaordfører i Oslo, Kamzy Gunaratnam, og journalist i Tønsberg Blad, Ivar Benjamin Østebø. Samtidig mener flere at de groteske bildene blir for mye. Og Hammarström forteller at han selv også synes bildene er forferdelige, selv ti år etter.
– Jeg blir veldig lei meg hver gang jeg ser bildene. Jeg blir på gråten når jeg tenker på hvor forferdelig dette var, hvordan disse ungdommene ble henrettet. Det gjør så vondt å tenke på at noen kan være så ond, sier han.
– Bør bildene dine publiseres i norsk presse?
– Det er ikke opp til meg å bestemme. Jeg tok bildene og har dokumentert grusomhetene som skjedde der ute. Om Norge er klare for å vise dem, skal ikke jeg bestemme, sier han og legger til:
– Men jeg er redd for at nå, ti år etter, skal Utøya huskes som bare at hav av roser. Jeg tenker det ikke er riktig ovenfor ofrene og de overlevende. For det var såpass mye verre enn det.
