Sommeren 2011 var Linn Wiik sommervikar hos TV 2 på Oslo-kontoret på Karl Johan. Hun hadde ett år igjen av journaliststudiene og sommervikariatet var hennes første journalistiske erfaring.
Wiik husker at hun satt i redigeringsrommet da regjeringskvartalet ble rammet av terrorangrepet.
– Jeg redigerte en sak om noe helt annet da det begynte å riste i hele bygget. Jeg trodde først at det var jordskjelv. Øyvind Fjeldheim, som spilte inn Sommertid på taket, kom inn og ropte at vi måtte komme oss ut, forteller Wiik til Medier24.
Da de var kommet ut på gaten, så de røyken fra regjeringskvartalet.
– I jobben vår løper man mot der det brenner. Det lå knust glass overalt og det regnet dokumenter. Det lå døde og sårede, og da vi intervjuet folk husker jeg at jeg så en kvinne med en pinne stikkende ut av hodet.
Kjørte båt rundt øyen
Wiik dro tilbake til kontoret for å redigere intervjuene, da de fikk meldinger om at noe hadde skjedd på Utøya.
Sammen med en fotograf satte de seg i bilen og kjørte mot øyen. Da de nådde frem var det blitt natt.
Neste morgen leide de en båt hvor noen lokal gutter kjørte Wiik og fotografen rundt Utøya.
– Vi skulle kjøre rundt øya for å dokumentere ondskapen. Det var tidlig på morgenen, og ikke alle likene var dekket til ennå. Det var altfor mange. De lå rundt hele øya. Og jeg så at mange av dem bare var barn.
Etter flere timer med filming dro Wiik tilbake til fastlandet. Der møtte hun mennesker som fortvilet lette etter sine nærmeste.
– Det var det verste. Å se foreldrene som håpet på å finne sine barn blant de overlevende, for jeg visste at noen av de barna hadde jeg sett ligge der ute på øya. Jeg så en far som fikk vite at håpet var ute, og jeg glemmer aldri det blikket. Blikket til en pappa som hadde mistet et barn.
Etter å ha jobbet ved Utøya hele helgen, dro Wiik hjem søndag kveld.
– Jeg tok trikken over Aker Brygge og hjem til kollektivet. Da så jeg noen lo utenfor vinduet. Da knakk jeg sammen. Hvordan kan de stå der og le, tenkte jeg. Vet de ikke hva som har skjedd? Den kvelden var tøff.
– Vi glemmer de etterlatte
I ettertid har Wiik hatt kontakt med flere av familiene som mistet noen 22. juli. Da hun hun ti år senere pratet med moren til en av de yngste som ble drept, knakk Wiik sammen.
– Jeg har alltid prøvd å holde meg så profesjonell som mulig. Men i den samtalen kom tårene. Datteren hennes var skutt, men det var hun som måtte trøste meg. Kanskje fordi jeg selv har blitt mamma, men da måtte jeg si unnskyld. Unnskyld fordi jeg ikke har skjønt hvordan det er å mistet et barn på den måten. Og at jeg aldri kommer til å skjønne det heller, forteller Wiik.
– Hvordan har 22. juli påvirket deg som journalist?
– Man lærer at det du jobber med alltid handler om mennesker. Det handler om mennesker der hvor mennesker også er langt unna oss, svarer Wiik.
I anledning ti-års markeringen av terrorangrepet 22. juli har flere store diskusjoner rundt ytringsfrihet vært debattert i offentligheten.
Wiik er klar på at det er viktig å ta de store diskusjonene for å lære av den forferdelige hendelsen, men understreker at man ikke må glemme dem som mistet noen for ti år siden.
– Jeg synes at vi glemmer de etterlatte, de som faktisk mistet ett barn den dagen. Det er en vanskelig balansegang, og vi må ha de andre diskusjonene for å lære. Det er så mye vi skal lære for å unngå at det skjer igjen, men for noen har det allerede skjedd. For mange av oss er 22. juli dagen da terroren rammet Norge. Men for mange foreldre er det dagen de mistet et barn.
