Mandag fortalte OA-redaktør Erik Sønstelie, som 22. juli 2011 hadde datteren sin på Utøya, at han måtte sette presserollen til side og bare være far.
Han fortalte at det var mange sterke bilder som ikke ble tatt, både på Sollihøgda og på Sundvollen på kvelden, bilder som i seg selv kunne vært med på å dokumentere sterkere for ettertiden grufullheten.
Ventet utenfor sykehuset
NTB-fotograf Håkon Mosvold Larsen var på Sundvolden 22.juli.
Han er enig i at det ble tatt for få bilder den dagen og i dagene etter.
– Ved regjeringskvartalet er det tatt mange gode bilder. Bildene derfra er sterke og forklarer langt på vei omfanget av bombeeksplosjonen. Der var fotografene på vakt i redaksjonene i nabobyggene da det smalt, så de var raskt ute og fikk tatt mange bilder før området ble sperret av, forteller Larsen til Medier24.
Han hadde ferie i Oslo da bomben gikk av i regjeringskvartalet og meldte seg umiddelbart til tjeneste for Scanpix, nå NTB. Han ble først sendt til Ullevål sykehus hvor det skulle være en pressekonferanse om situasjonen etter eksplosjonen.
–Pressekonferansen ble utsatt flere ganger. Dette var på ettermiddagen, mens hendelsene på Utøya bare var ett av mange rykter om andre terrorangrep, forteller han.
Mens han og resten av pressekorpset ventet, begynte flere ambulansehelikoptre å komme inn til sykehuset.
– Jeg syntes det var rart, for jeg tenke at de ikke bragte skadde folk fra regjeringskvartalet og opp til Ullevål sykehus i helikopter. Noen av de skadde kom gående selv ut av helikoptrene og da jeg så at det var unge mennesker som kom, skjønte jeg at det måtte være noe i ryktene om at det skjedde alvorlige ting på Utøya også.
– Kaotisk og uoversiktlig
Larsen ble deretter sendt mot Utøya. Stengte veier og en lang omvei rundt Gardermoen gjorde at han var fremme ved Sundvollen hotell lenge etter mørkets frembrudd.
– Da jeg kom frem opplevdes situasjonen som kaotisk og uoversiktlig. Noen ungdommer ble hentet av foreldrene sine, andre gikk hvileløst rundt på hotellområdet eller stod sammen med helsepersonell. Jeg og journalist Wenche Schønberg fikk noen få intervjuer og forsøkte å danne oss et bilde av hendelsen, men på det tidspunktet var vi fortsatt ikke i nærheten av å forstå omfanget av grusomhetene som hadde skjedd der ute på øya.
Morgenen etter, da dødstallet fra Utøya ble kraftig oppjustert, fortsatte Larsen å jobbe. Han prøvde blant annet å få tak i en båt for å komme seg nærmere øya.
– Jeg fikk aldri tak i noen båt. Men samtidig føltes det der og da feil og uetisk å prøve å komme seg for nære øya, så jeg gjorde ingen stor innsats videre for å skaffe denne båten.
Ikonisk bilde av Stoltenberg
Han påpeker at han ikke ble presset på dette fra redaksjonen, og de ble enige om at han skulle holde seg på Sundvolden.
– Der var de aller fleste av oss i norsk presse svært varsomme med hvordan vi jobbet. Vi ønsket ikke å belaste de overlevende og de pårørende, så vi forholdt oss til pressekonferanser og besøkene fra det offentlige Norge. Den delen av tragedien er også godt dokumentert, blant annet med det ikoniske bildet av Jens Stoltenberg som trøster Eskil Pedersen. Det er et utrolig godt bilde som rommer masse smerte, men det viser ikke noe av det onde og groteske som faktisk hendte på Utøya.
Han forteller at de på et tidspunkt ble invitert av en politimann som på eget initiativ ville vise frem redningsarbeidet ved kaien. Men da de kom frem ble de stoppet.
– En annen politimann på stedet ble rasende, og vi ble vist vekk. Det var i det hele tatt lite drahjelp å få fra politiet, men det kan jeg godt forstå. De stod selv midt en steinhard jobb, og i slike ekstreme situasjoner kommer naturlig nok ikke pressehåndteringen i første rekke - selv om informasjonsbehovet er enormt.
– Må legge høfligheten til side
Larsen forteller at det var utfordrende å være fotograf på Sundvolden.
– Omfanget på katastrofen preget oss journalister. Det var en påkjenning å både skulle håndtere jobben vår, og samtidig ta inn at så mange mennesker var drept i et komplett uforståelig terrorangrep i vårt eget lille hjemland.
Noen overlevende kom etter hvert bort til journalistene for å snakke.
- Jeg husker spesielt en ung jente som ville la seg intervjue. Journalistene flokket seg rundt og det ble alt for mye for henne. Til slutt måtte den stakkars jenta geleides ut av klyngen og tilbake til hotellet. Det var fælt å se på, og i ettertid har jeg tenkt at hun selvfølgelig var i en sjokktilstand og helt klart burde vært beskyttet.
Sett tilbake mener Larsen at fotografene burde tatt flere bilder og vært mer på.
– Noen ganger må man legge høfligheten og varsomheten sin til side for noe større. For egen del skulle jeg ønske jeg tok flere bilder. Men jeg hadde jo, i likhet med de fleste andre der, absolutt ingen erfaring med slike katastrofer. Og frykten for å legge stein til byrden hos alle de sårbare menneskene gjorde at jeg ofte ikke rettet kameraet mot dem, selv om jeg så at det kunne blir sterke bilder av det.
Han legger til at det kan være utfordrende å være fotojournalist når man skal dekke hendelser som involverer menneskelig lidelse.
– Vi følger selvsagt de samme presseetiske normene som alle andre journalister. Men vi har forskjellige arbeidsvilkår. En skrivende journalist får vitneskildringene etterpå. Men bildene må tas der og da, de kan ikke rekonstrueres.
– Representerer noe grafsete
Fotografer er også ekstra synlige, påpeker han, og det kan vekke følelser hos mange.
– Noen synes det er provoserende bare at vi viser oss med kamera og telelinse. For noen representerer det noe grafsete og paparazziaktig.
– I slike alvorlige situasjoner må vi tåle at enkelte ikke ønsker at vi skal ta bilder. Om det er mulig, kan vi prøve å forklare at ikke alle bildene vi tar nødvendigvis skal publiseres. Men jeg er opptatt av at vi skal kunne ha muligheten til å dokumentere og å vise det som har skjedd, om ikke i en løpende nyhetsoppdatering, så må vi i hvert fall ha dokumentasjonen for ettertiden. Men det er utvilsomt vanskelig å forklare det for personer som står i en vanskelig, for ikke å si umenneskelig situasjon og som bare ønsker å verne om seg selv og andre berørte.
Larsen påpeker at mesteparten av pressen kom til området rundt Utøya etter at politiet hadde satt opp sine sperrebånd, noe som gjorde arbeidet vanskelig.
– Når politiet sperrer veien, nytter det ikke å si at «om ti år kommer du til å angre på at du ikke lot meg få slippe forbi for å fotografere». Det bryr ikke politiet seg om. Vi i pressen jobber ut i fra et helt annet perspektiv enn den akutte innsatsjobben til utrykningsetatene.
– Vi skal nesten være glade for at vi har noen bilder i fra Utøya det hele tatt. Alt var sperret av da de fleste av oss omsider kom frem. De eneste som kom relativt nære var NRKs fotograf i helikopter og den svenske fotografen Niclas Hammarström. Og begge gjorde en veldig god jobb, selv om de også har fått kritikk. Noen få fotografer var tidlig nok ute til å få bilder på landsiden der ungdommene ble møtt av helsepersonell. Dette er også viktige bilder for ettertiden.
– Må kanskje se bildene
Flere overlevende, som varaordfører i Oslo, Kamzy Gunaratnam, og journalist i Tønsberg Blad, Ivar Benjamin Østebø, har tatt til ordet for at de upubliserte bildene fra 22. juli bør publiseres.
Larsen ønsker debatten om publisering velkommen.
- Jeg har selv sett Niclas Hammarströms bilder og synes de er rystende. Antakelig vil de oppleves som alt for sterke for de fleste, i alle fall i usladdet versjon. Men om man skal gjøre seg et forsøk på å forstå grusomhetene som utspant seg 22. juli, må man kanskje se disse bildene. Publisering i norske medier er uansett en avgjørelse som må tas på redaktørnivå, og jeg er i grunnen glad jeg slipper å måtte ta stilling til dette.
– Hvis dette skjedde i dag, hva ville du gjort annerledes som fotograf?
– Det er lett å si at jeg skulle gjort en mye bedre jobb i dag enn jeg gjorde for ti år siden. Men man vet aldri hvor, når eller hvordan en katastrofe rammer. Vi kan dessverre sikkert regne med at vi skal måtte dekke fæle ting igjen, men neste gang kan det like gjerne være en naturkatastrofe slik som rammet Gjerdrum, eller noe annet vi ikke har klart å forestille oss på forhånd.
– Heldigvis har vi ikke mengdetrening på dekning av terrorangrep her i Norge. Men etter ti år med debatter blant annet om pressens rolle 22. juli, håper og tror jeg at jeg vil stå tryggere i meg selv og mine valg og vurderinger dersom jeg er på jobb når katastrofen treffer neste gang.
