Sjefredaktør i Oppland Arbeiderblad, Erik Sønstelie, måtte 22. juli 2011 sette presse-rollen på pause, da datteren befant seg på Utøya.
Ti år etter mener han at norsk presse i det store og hele gjorde en god jobb under og etter terrorangrepet.
Meldte seg «til tjeneste»
– Det ble begått flere brudd på Vær Varsom-plakaten i de kaotiske timene, men det man må ta med seg, er at informasjonsbehovet var enormt og arbeidsforholdene ekstreme. Det var nyhetssending 24/7, og tatt i betraktning av situasjonen, mener jeg pressen klarte seg bra.
Han forteller at han fikk en helt ny opplevelse av hvordan det var å bli tatt kontakt med.
– Det jeg opplevde, og som siden har blitt viktig for meg, var at jeg ikke var klar over hvor invaderende og voldsom en henvendelse fra pressen kan være. Norske journalister henvendte seg skånsomt, men bare det å ta stilling til henvendelsene er krevende når familien er nesten i fillebiter. Samtidig følte nok flere et press fordi det opplevdes viktig og riktig å stille opp.
22. juli i 2011 hadde Sønstelie permisjon fra hovedvaktsjef-jobben i VG og jobbet i Schibsted. Han meldte seg «til tjeneste» da etter bomben gikk av i Regjeringskvartalet.
Følte seg splittet
Men bare timer etter, når meldingene fra Utøya kommer, blir alt annerledes. Datteren Siri er på AUFs sommerleir. Han setter seg i bilen for å kjøre utover mens han ringer og ringer til datteren.
– Jeg kom meg til Sollihøgda før veien var sperret. Jeg kom dit samtidig med TV 2, og møtte Kadahfi Zaman i bilen bak meg. Men jeg måtte si til han at «jeg er ikke på jobb, jeg er far».
På Sollihøgda samles fortvilte foreldre på jakt etter svar fra sønner og døtre på Utøya. Sønstelie forteller at han føler seg splittet.
– Jeg er far. Men jeg er også pressemann. Jeg vil ikke at pressen skal «drite seg ut». Men det gjorde de ikke. Jeg opplevde de som både tilbakeholdne, respektfulle og pregede.
Han forteller at det var mange sterke bilder som ikke ble tatt, både på Sollihøgda og på Sundvollen på kvelden, bilder som i seg selv kunne vært med på å dokumentere sterkere for ettertiden grufullheten, men som ikke ble publisert fordi det ble vurdert som feil i henhold til Vær Varsom-plakaten.
– Jeg tror jeg står sammen med Mattis Sandblad i VG når Siri ringer meg og sier «pappa, jeg lever». Jeg tror jeg faller jeg på kne og begynner å gråte. Men den stunden fikk jeg ha for meg selv. Jeg tror det er et av mange eksempler på den type hensyn som ble vist i de kaotiske timene da det grufulle utspant seg.
Mangler bilder
Han har med interesse fulgt evalueringen av 22. juli-dekningen i “Tut og Mediekjør”. Han er enig med Svein Tore Bergestuen som reiser spørsmål om det er bilder vi mangler fra 22. juli i dag.
– Uten bilder blir denne ufattelige tragedien fort noe som blekner. De bildene som ble tatt, var i stor grad tatt av frilansere som etter hvert kom til, og av privatpersoner, sier han. I dag er de - også for oss som var berørt - viktige. Akkurat som bildene av “napalm-piken” fra Vietnam og bildene fra jødeutryddelses-leirene er det.
Sønstelie forteller også om morgenen etter, da familiene hadde samlet seg på Sundvolden. Kvelden før var det ingen presse til stede inne på hotellet.
– Om kvelden var hotellet kjemisk fritt for presse. Men da vi kom ned til frokost, sto de ser. Jeg tenkte «nå går det galt. Vi er ikke klare for dette».
Pressen sto i flokk i resepsjonen og ventet på en pressekonferanse.
– Ingen løftet kameraet. De sto helt i ro og slapp oss forbi, nærmest beklaget for oss at de var plassert der.
Møtte pressen ved muren
For noen var det likevel for mye.
– Det «tiltet» for en dame fra Norsk Folkehjelp. Hun klarte ikke mer. Hun hadde brukt hele kvelden og natten på disse ungdommene. Hun fyrte løs mot pressen.
Sønstelie forteller at kvinnen sto helt opptil hans kollega Mattis Sandblad i VG.
– Han og de rundt han fikk hele bygen. Og han var så proff. Han tok bare imot. Jeg tenkte «Jeg er så glad hun tok deg. Fordi du er erfaren». For som pressefolk er det en del av jobben å vite at noen vil kunne ta ut fortvilelsen og sinnet på deg.
Etter det ble pressen sendt ut av bygget, og til utsiden av en mur lenger bort for hotellbygningene. Dit kunne pårørende, overlevende og andre gå hvis de ønsket å snakke med pressen.
– Jeg gikk dit. Jeg hadde behov for å dele. Og mange flere hadde det. Vi reagerer forskjellig. Men det var ikke slik at norsk presse presset seg på.
Slik han husker sommeren 2011 og rettssaken 2012, var det bare et par utenlandske tv-team som han mener gikk over streket opp mot han og familien.
Berøringsangst for lenge
Sønstelie har lest fulgt debatten om mediedekningen, deltatt i paneldebatter om forskningsrapportene som er laget. I helgen skrev han også en kommentar i OA om temaet. Han roser den nye veilederen fra Norsk Redaktørforening som det ble laget utkast til tidligere i vår.
– Den er veldig viktig. Der er det nyttige råd å få for man skal møte kilder i krise. Den fasen av journalistrollen er for meg like viktig som å være flink til å skrive. Ikke minst handler det om å å fortelle hva du ønsker og hvorfor du mener det er viktig.
OA-redaktøren er ikke blant de som kritiserer at Aftenposten omtalte flukten med MS Thorbjørn eller at VG viste bilder fra rekonstruksjonen
– Men det handler om hvordan du gjør det. Aftenposten har erkjent at man burde ha løst saken mer skånsomt.
Han er kritisk til hvordan Dagbladet brukte Breiviks egne bilder fra manifestet til å prege førstesidene sine - som illustrasjoner.
– Men for meg er snarere spørsmålet om media for lenge hadde berøringsangst for å reise kritiske spørsmål. Idag ti år etter, spør jeg meg også om vi i pressen, var dyktige nok til å grave i hatet og og det politiske baklandet terroristen sprang ut i fra.
Opplevelser preget av oppfatning av pressen
– Dessuten viser vel også forskningsrapportene at det ble begått enkelt-overtramp av lokalavis-journalister. Jeg har selv blitt fortalt at en ung gutt som mistet en bror, ble spurt om intervju på fotballstadion. Derfor skal vi som er i denne delen av pressen bestrebe oss ekstra på å “trene opp” folkene våre, i å møte kilder i vanskelige situasjoner
Til slutt trekker OA-redaktøren frem at hvordan folk opplever pressen også er preget av oppfatningen man har av journalister i forkant, positiv eller negativ.
Sønstelie peker på det i Utøya-studien nevnes en episode hvor en reporter dypt berørt over det som er skjedd, vil vise medfølelse og spør to overlevende om hvordan det går med dem.
Den ene opplever spørsmålet støttende, medfølende og medmenneskelig. Den andre opplever det helt motsatt, som provoserende, gravende og invaderende.
– Det historien forteller meg er at vi kommer uansett til å få kritikk, men at vi som reportere må ha en følsom radar for når vi merker at folk i krise ikke vil snakke med oss.
