Arne Jensen og Reidun Kjelling Nybø, Norsk Redaktørforening.
Foto: Torill Henriksen
KOMMENTAR:
Mediene og 22. juli
Når tiårsmarkeringen av 22. juli-terroren blir bakteppe for en mediefaglig debatt, ja da gjelder det å holde hjertet varmt, men også hodet kaldt.
Av grunner som vi skal komme tilbake til har det oppstått en diskusjon om hvordan mediene håndterte sin oppgave under og etter 22. juli-terroren for ti år siden.
Så langt er det, så vidt vi har registrert, publisert tre beklagelser fra norske medier:
- Dagens Næringsliv har beklaget en setning i en lederartikkel om debattklima og ansvar, skrevet 25. november 2011.
- Aftenposten beklaget måten man håndterte saken om M/S Torbjørn og daværende AUF-leder Eskil Pedersens flukt fra Utøya. Aftenposten har altså ikke beklaget at man omtalte hva som skjedde rundt M/S Torbjørn, men måten det ble behandlet på journalistisk.
- Bergens Tidende har sagt at de i dag ikke ville publisert en kronikk av skipsreder Dan Odfjell, hvor Odfjell gikk til angrep på Eskil Pedersen, AUF og Arbeiderpartiet for å utnytte 22. juli i et «velregissert politisk spill».
Det er bra at medier beklager sine feilgrep. Vi gjør det trolig for sjelden, og det sitter ofte for langt inne. Tanken om at vi skulle ha en generell «granskning» av medienes dekning av 22. juli, reiser imidlertid mange spørsmål.
La oss innledningsvis minne om følgende fakta hva gjelder det presseetiske oppgjøret etter 22. juli:
- Det er publisert flere hundre tusen nyhetssaker, lederartikler, kommentarer og innlegg om 22. juli. Mange av dem ble jobbet frem og publisert under stort tidspress, med mange på det tidspunktet ukjente faktorer og med mange kryssende etiske og journalistiske hensyn å ta. I Norsk Redaktørforening vet vi litt om hvilke vanskelige avveininger som ble gjort, for vi var i direkte kontakt med mange av redaktørene. At det ikke underveis i denne prosessen skulle bli begått feilgrep, i form av brudd på god presseskikk, ville vært nærmest utenkelig.
- Like fullt er det et faktum at det totalt kom inn kun 66 klager til Pressens Faglige Utvalg (PFU). En del av disse måtte avvises av formelle grunner, noen ble lagt frem for utvalget gjennom såkalt forenklet saksbehandling. Til sammen 22 klager fikk såkalt full behandling i utvalget. Åtte av disse resulterte i fellelser for brudd på god presseskikk, de fleste knyttet til publiseringer kort tid etter terrorangrepet. Det må kunne sies å være et oppsiktvekkende lavt tall, gitt sakens voldsomme omfang, helt spesielle karakter og faglige kompleksitet. Her er en oppsummering av PFUs behandling av klager etter 22. juli.
- En studie fra 2014 viste dessuten at de fleste overlevende fra Utøya opplevde kontakten med mediene som positiv.
Vi er selvsagt klar over at PFU-statistikken ikke gir en fullstendig fasit. Det er all grunn til å tro at det finnes flere eksempler som kunne vært klaget inn for PFU, og som trolig også ville blitt felt, men som aldri fant veien dit.
Men vi mener det ekstremt lave antallet klager og ditto antall fellelser er en ganske god indikasjon på at det er hold i den konklusjonen som ble trukket den gang: Mediene gjorde i det store og hele en god jobb, og oppfylte sitt samfunnsoppdrag.
Like fullt er det nå de som mener at medienes rolle bør granskes. I en lederartikkel i Bergens Tidende heter det at pressen har «fått mykje kritikk for dekninga av terroren». Ja, har pressen egentlig det? Så vidt vi har kunnet registrere har den kritikken primært handlet om at vi ikke bidro til et «oppgjør» med det ideologiske tankegodset som lå til grunn for terroren, og heller ikke i tilstrekkelig grad bidro til at AUF fikk fremme sitt syn på dette spørsmålet. Det skal vi komme tilbake til.
I lederartikkelen tas det til orde for at «ei samla norsk presse» bør «gå gjennom dekningen av terroren». Det er uklart på hvilket grunnlag en slik gjennomgang skulle skje, men det skal favne videre enn Vær Varsom-plakaten. «Sjølv artiklar som er i tråd med god presseskikk kan ha utfordra grensene for kva som er akseptabelt å publisere», heter det. Vi har vondt for å se hvordan en samlet norsk presse skal gjennomgå hele 22. juli-dekningen for å finne ut om noe ikke skulle vært publisert, selv om det var innenfor god presseskikk. Hvem og hva avgjør hva som er «akseptabelt»?
Uavhengig av dette vil BT gjennomgå sin egen dekning. Det står selvsagt enhver redaksjon fritt, og kanskje det burde gjøres oftere. Men ti år etter publisering kan det være en svært krevende øvelse dersom dagens ledelse i en redaksjon skulle opptre som en type «overdommere» over beslutninger tatt så langt tilbake i tid.
Medier24 har en annen tilnærming. I en artikkel hvor de annonserer en gjennomgang av artikler fra 22. juli-dekningen ber de om publikums hjelp til følgende: «Har du sett artikler som du reagerer på? Har du selv vært kilde i en sak som du mener vi bør ettergå? Har du en historie fra et intervju eller opplevelse med en journalist som du mener vi bør se nærmere på? Er det debattinnlegg der ute som inneholder faktafeil eller formuleringer du mener aldri burde vært publisert?» Vi ser ikke bort fra at det kan komme noen tips til redaksjonen med dette utgangspunktet.
Det er fint at Medier24 vil lytte til ofrene. Det bør vi alle. Og det er selvsagt prisverdig at et journalistisk fagblad vil rette et kritisk søkelys mot bransjen. Vi er likevel i sterk tvil om hva vi vil få ut av forsøk på å rekonstruere faglige og etiske vurderinger som ble gjort for ti år siden i en helt annen kontekst. Dessuten er det, som politisk redaktør Skjalg Fjellheim i Nordlys har påpekt, grunn til å spørre om denne hangen til revisjon vil gjøre norske redaktører djervere eller feigere når det kommer til spørsmålet om å tørre å ta dristige redaksjonelle valg, valg man kanskje i et historisk perspektiv vil kunne bli kritisert for.
«Å drive nyhetsjournalistikk er å skrive historiens kladdebok», sa redaktør-legenden Kåre Valebrokk. Det må vi ikke glemme. Presseetikk er ferskvare. Det er en av flere grunner til at klagefristen til PFU er seks måneder. De publisistiske beslutningene som ble tatt i 2011 og 2012 må sees i lys av situasjonen på publiseringstidspunktet. Å skulle granske enhver formulering og enhver kildekontakt i etterpåklokskapens lys ti år etter stiller vi oss sterkt tvilende til verdien av.
Hvorfor er dette viktig? Jo, det er viktig fordi det nå blir forsøkt skapt et bilde av at norske nyhetsmedier sviktet sin oppgave i forbindelse med terrorangrepet. Den viktigste utløsende faktoren for dette er trolig et innlegg fra ansvarlig redaktør i Trønderdebatt, Snorre Valen og leder i Ullensaker Arbeiderparti og Utøya-overlevende, Elin L’ Estrange. Sistnevnte har i et innlegg i Aftenposten gitt uttrykk for at hun følte seg kneblet, og lagt mye av ansvaret på «mediehusenes kommentatorer, Fritt Ord, Presseforbundet og resten av gjengen.» Vi skal svare L’ Estrange i Aftenposten, i og med at det er der hennes innlegg er publisert.
Snorre Valen har skrevet boken «Utøyakortet», som vi dessverre ikke har rukket å lese, og som handler om langt mer enn medienes rolle. Valen har heller ikke selv tatt til orde for noen «granskning», men i et innlegg i Medier24 trekker han frem til sammen ni eksempler på formulering eller publiseringer som han mener bør utløse svar på L’ Estranges kritikk. Én referanse gjelder den ene setningen i lederartikkelen i Dagens Næringsliv, en setning DN altså har beklaget. Én referanse gjelder uttalelser fra Norsk Presseforbunds daværende generalsekretær, Per Edgar Kokkvold. Den har Kokkvold selv redegjort for.
To av referansene gjelder eksterne innlegg, hvorav det ene ikke handler om AUF i det hele tatt. Og så er det fem enkeltsetninger og korte pasuser fra leder- og kommentarartikler. «Tenk hvilken verdi det ville hatt om bare én eneste av de ledende kommentatorene og redaktørene fra den høsten hadde hatt mot til å til å bare si rett ut: ‘Jeg tok feil’», skriver Valen. Men hva om de slett ikke mener at de tok feil, i hvert fall ikke i den samtidige konteksten?
Snorre Valen skal ha kreditt for at han har bidratt til å dra i gang en viktig debatt. Og vi er helt enige med ham i at både redaktører og kommentatorer bør møte AUF i «øyehøyde» som Valen kaller det. Vi skal ta på alvor den følelsen som mange AUF-ere gir uttrykk for, når de sier at deres perspektiv på den politiske siden av terror-aksjonen ikke ble tatt på alvor. Kanskje kunne mediene vært mer aktive i forhold til å løfte frem det perspektivet. Det blir en subjektiv vurdering.
Og det er jo ikke slik at vi ikke har diskutert høyreekstremisme i Norge de siste ti årene. Det vi mener Valen ikke har dekning for (og heller ikke L’ Estrange) er at norske redaktører («et samlet redaktørkorps» som Valen uttrykte det på Dagsnytt 18) bidro til å «kneble» AUF i tiden etter 22. juli. I «debatten om debatten» er det alltid lett å forveksle det å bli motsagt med det å bli forsøkt kneblet. Tradisjonelt er det aktører på høyresiden som har vært flinkest i den øvelsen. Men slik fungerer ytringsfriheten. Det å bli motsagt eller gjort til gjenstand for kritikk eller kritiske spørsmål er noe annet enn å bli kneblet.
Når det gjelder mediene så mener vi det som har kommet frem til nå ikke rokker ved konklusjonen om at mediene overordnet bestod prøven og fylte sin oppgave. Så skal vi selvsagt bidra til deling og debatt om hva vi har lært i kjølvannet av 22. juli 2011 – noe Norsk Redaktørforening gjør når vi sammen med Norsk Journalistlag (NJ) arbeider med en veileder om hvordan vi møter ofre og pårørende i krise – og ved å arrangere et seminar om erfaringene i kjølvannet av terroren i samarbeid med i NJ og Norsk Presseforbund. Men debatten ti år etter må ikke få et preg av revisjon av overredaktører anno 2021.
