Massemorderen og mediene

Denne kommentaren er skrevet som et svar på Snorre Valens kommentar «Hvorfor vil ingen i pressen svare på Elin L’Estranges kritikk?»

Snorre Valen spør hvorfor ingen i pressen vil svare på Elin L’Estranges og hans egen kritikk etter 22. juli.

Ondere tunger enn min vil kanskje svare at det er fordi Valen tar en slags Listhaug light med omvendt tendens når han kritiserer mediehus, pressefolk og aviskommentatorer. Sylvi Listhaug sa, i en annen sammenheng, at «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet.» Snorre Valen skriver at det etter 22. juli-terroren virket som om pressen var mer opptatt av ytre høyres ytringsfrihet enn av AUFs ytringsfrihet og de forhold AUF var opptatt av å advare mot.

Om det «virket» slik, skal jeg ikke mene noe om, men at det ikke var slik, er jeg sikker på. Det kritikerne i pressen var opptatt av, var det pressen må være opptatt av: at AUFs krav om «ytringsansvar» ikke måtte føre til at ubehagelige, men tross alt legitime politisk synspunkter ble undertrykt. Pressen må mer enn noen andre verne om ytringsfriheten, retten til å si det andre ikke liker å høre. Hvilket pressen ikke alltid har gjort.

Hvorfor vil ingen i pressen svare på Elin L’Estranges kritikk?

Honnør til Valen

Likevel må jeg gi Valen rett i at summen av kritikken mot AUF like etter terroren, nok bidro til at man ikke fikk den politiske debatten man burde ha fått. Eller som Valen formulerer det: - AUF fikk ikke tilstrekkelig rom til å si sin mening.

Det er alvorlig, og Valen fortjener honnør for kraftfullt å ha påpekt det. Pressen bør gjøre det pressen normalt ikke er flink til: å ta selvkritikk. En presse som ikke setter et kritisk søkelys på seg selv, blir heller ingen effektiv samfunnskritiker.

Valen skriver at pressefolk han kritiserer, bør ha mot til å si rett ut: «Jeg tok feil».

Valen kritiserer meg for å ha sagt at 22. juli-terroren ikke sier oss noe om helst om Norge. Jeg holder fast ved det, i den forstand at det som skjedde, kunne ha skjedd hvor som helst. Men det som skjedde, var ikke bare et forskrudd menneskes handlinger, men et bevisst, dødelig, politisk prosjekt. Noe både jeg og andre burde ha vært flinkere til å understreke.

Det er naivt å tro at vi nå er ferdig med den politiske og religiøse terroren. Spørsmålet er hva kan vi gjøre for å demme opp for den, utover effektivt politiarbeid?

Jeg har selv min bakgrunn i AUF, og har stemt Ap ved 27 valg av 27 mulige. Men oppgjøret med det som ligger bak 22. juli-terroren, må ikke overlates til Arbeiderpartiet alene. Det må bli en felles oppgave, som også utnytter den heldige situasjon vi har i Norge, partier som tross alt står samlet om det viktigste: forsvaret av rettstat og folkestyre. Det vi først og fremst trenger nå, er et bredt, kompromissløst forsvar for våre demokratiske verdier.

«Et endelig oppgjør»?

En kommisjon løser ikke problemene. Vi må ikke tro på det noen har kalt et «endelig oppgjør» med tankegodset bak 22. juli-terroren. Kampen mot hat, rasisme og ekstremisme må føres hver eneste dag. Det finnes ingen enkel trylleformel.

Og hatet og terrortrusselen kommer ikke utelukkende fra høyre. Det dreier seg ikke bare om Phillip Manshaus og massedrapsmannen Anders Behring Breivik, som trodde han var ridderjustitiarius i en ikke-eksisterende organisasjon, men om norske borgere som knytter seg til terrororganisasjoner som i høyeste grad er eksisterende.

Snorre Valen sier noe vi aldri bør bli lei av å høre, men som vi nesten aldri får høre fra politikere eller tidligere politikere: «Ekstremisme oppstår ikke tilfeldig og plutselig. Nesten all politisk ideologi bærer kimen i seg til ekstremisme.»

Fremfor alt må vi lære oss at alle som har en blind tro eller et fasttømret politisk mål – enten det er Den islamske stat, Det tredje rike eller Det klasseløse samfunn – noe som ingen kan stille seg i veien for, før eller siden begynner å slå hverandre i hjel. Først av tro. Så av lyst.

Raser mot ni år gammel Gunnar Stavrum-kommentar: – Såret mange