Norske medier kan lære mye av å lytte til 22/7-ofrene. Også du, Skjalg

• Erik Waatland svarer på denne kommentaren fra Skjalg Fjellheim

Se for deg at en ekstremist utfører et terrorangrep som tar livet av 77 mennesker og at det blir skrevet 315.000 artikler om det i norske medier på de neste 10 årene.

Så begynner noen av de overlevende etter terrorangrepet å fortelle hvordan de opplevde mediepresset. De forklarer at mange journalister gjorde en god jobb, men har samtidig behov for å fortelle om enkeltepisoder som de mener har vært problematiske.

Noen kloke redaktører tar til seg ordene og begynner å gjøre interne vurderinger. Gjorde vi alt rett? Kunne vi gjort noe annerledes? Hva kan vi lære av norsk etterkrigs største hendelse?

I en håndfull redaksjoner blir det etter hvert klart at det er grunnlag for å beklage. Man innser at alt var ikke rett. Det betyr ikke at hele dekningen ble feil, men det var noe i det redaksjonen skrev som ikke var helt bra. Så man går ut i en lederartikkel eller kommentar og forklarer. I sosiale medier kan vi lese at de som ble utsatt for terror er veldig glade for å ha fått en beklagelse – for dette har de tenkt på i 10 år.

Så sitter vi i Medier24 og ser på at disse historiene begynner å komme. Medieredaksjonen er underlagt Vær varsom-plakaten og eksisterer egentlig kun fordi punkt 1.4 sier:

«1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.»

Medier24 tenker: «Her har vi et særlig ansvar for å få ulike meninger på trykk», så de ber folk om å komme med sine historier, meninger og kritikk i en etterlysning på nettavisa si:

«Har du sett artikler som du reagerer på? Har du selv vært kilde i en sak som du mener vi bør ettergå? Har du en historie fra et intervju eller opplevelse med en journalist som du mener vi bør se nærmere på? Er det debattinnlegg der ute som inneholder faktafeil eller formuleringer du mener aldri burde vært publisert? Da ønsker vi å høre fra deg. Vi har nå opprettet e-posten 22juli@medier24.no, så du kan sende oss opplysninger, saker, historier eller andre ting som du mener fortjener journalistisk ettergåelse».

Medier24 har ikke til hensikt å gå gjennom 315.000 artikler, men FORDI det er publisert 315.000 artikler, så er det en krevende jobb å finne artikler og debattinnlegg som det er verdt å se nærmere på. Og er det noe redaksjonen har lært den siste uka, så er det at flere ofre for terror mener at det er en rekke ting mediene kunne gjort bedre.

Hvem er da bedre til å lytte til de historiene og gjøre sine egne journalistiske vurderinger i ettertid enn en medieredaksjon – som kun eksisterer fordi man skal ettergå mediene?

Så våkner redaktøren for Medier24 til en kommentar fra en politisk redaktør i Nord-Norges største avis. Den politiske redaktøren reagerer kraftig på at medieredaksjonen skal ettergå 22. juli-dekningen og hevder hardnakket at det er retusjering, revisjonisme og slenger merkelappen «overredaktør» etter ham – til klapping og anerkjennelse fra kommentarfeltet – blant annet bestående av generalsekretæren i Norsk Redaktørforening.

Dette basert på en liten etterlysning etter historier fra de som sto på andre siden av telefonrøret når journalistene dekket terrorhandlingene de neste ti årene.

Nordlys-redaktøren reagerer altså veldig kraftig på noe medieredaksjonen ikke har gjort – eller skal gjøre. Men han er veldig flink til å argumentere mot stråmannen – det skal han ha.

Jeg har jobbet i medienes lokalavis i over fem år, men har egentlig aldri virkelig forstått påstandene om at media er lite ydmyke – før nå.

Man reagerer altså så kraftig på noe vi aldri har gjort eller sagt at vi skal gjøre:

• Ingen hos oss skal gå gjennom 315.000 artikler for å pirke på småfeil.
• Ingen hos oss skal presse redaksjonene til å beklage noe som skjedde for 10 år siden.
• Ingen hos oss skal bedrive moralistisk heksejakt, som det nå insinueres at vi gjør.

Nei. Vi skal høre på historiene fra den andre siden av mikrofonen. Hvordan var det å bli intervjuet 22. juli og de neste 10 årene? Hvilke opplevelser har kildene av oss som journaliststand? Hva kan vi lære av det som skjedde? Er det konkrete ting i de 315.000 artiklene som vi kunne gjort annerledes?

Det er ikke historisk revisjonisme fra en moralistisk overredaktør, Skjalg Fjellheim. Det er vår forbanna plikt som medieredaksjon å se nærmere på. Og ikke for å omskrive historien eller presse redaktører til innrømmelser og etterpåklokskap, men å lære.

Som medieredaksjon skal vi være tettest på mediene, være med på opp- og nedturer og ikke minst sørge for at bransjen gjør jobben sin. Noen ganger er vi snille – andre ganger slår vi hardt. Vi vet ærlig talt ikke hva dette saksområdet vil gi oss når vi nå går inn i det, men én ting er i alle fall sikkert:

Hvis det finnes historier der ute som kan gi mediene læring etter en så krevende sak, så skal vi forsøke å få det fram.

Det er å ta mediene selv på alvor, ofrene på alvor og samfunnsdebatten på alvor. Mediene er mektige institusjoner og det kan være krevende å stå i vårt søkelys – og særlig over flere år. Det at vi undersøker hvordan det var, ved å høre på ofrene, er å søke ny kunnskap – og ikke avvise hele problemstillingen med å slenge merkelapper rundt seg.

Det vi gjør er å sparke oppover – og ikke nedover.

Du burde prøve det en gang.