Fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk og mediekritisk spaltist i Medier24, Trygve Aas Olsen, og politisk redaktør Skjalg Fjellheim i Nordlys
Foto: IJ / Erik Waatland
KOMMENTAR:
Ja, Skjalg Fjellheim, journalister tar ofte feil. Du også.
MEDIEKRITIKK: I din kommentar om medienes 22. juli-journalistikk tar du feil allerede helt i starten, i et grunnleggende premiss, skriver mediekritiker Trygve Aas Olsen.
Men én ting har du rett i, Skjalg: Journalistikken er ingen fasit, den blir til i full fart og det er ikke alt av den som står seg i ettertid. Det gjelder selvsagt din journalistikk også. Så hvorfor er du alltid så sikker i din sak?
Denne gangen skriver du riktignok at «enhver redaksjon … må alltid være lyttende og ydmyk», men allerede i neste setning forsvinner ydmykheten, både i omtalen av norske aviser og i din egen argumentasjon.
Der skriver du nemlig at «hver eneste utgivelse hele veien fra Kirkenes til Lindenes er skapt etter beste evne, og samvittighetsfullt, ut fra det som er tilgjengelig informasjon, basert på nyhetsdøgnet».
Nei, Skjalg. Slik er det ikke. Hver eneste dag er det journalistikk mellom Kirkenes og Lindesnes som ikke er skapt etter beste evne, ikke av samvittighetsfullt arbeid, og slett ikke ut fra det som er tilgjengelig informasjon.
Hver eneste gang Pressens Faglige Utvalg (PFU) har møte, konkluderer det med at flere redaksjoner ikke har jobbet samvittighetsfullt nok, men brutt god presseskikk. Svært ofte fordi de har oversett tilgjengelig informasjon.
Når du også skriver at hver eneste utgivelse fra Kirkenes til Lindenes er skapt «innenfor rammen av pressens selvjustis», er det faktisk feil. Og det vet du. Du har all tilgjengelig informasjon i PFU-arkivet.
Så la meg derfor spørre deg: Er kommentaren din om 22. juli skrevet «etter beste evne, og samvittighetsfullt»? Er du «lyttende og ydmyk» overfor dem du kritiserer, synes du? Eller bare peiser du på, som vanlig?
Du skriver om journalistikk at «det som virket klokt for fem år siden, kan i dag fremstå som plumpt, ja til og med sårende», men at «det behøver vi ikke være så engstelige for». Hvem er «vi» i denne setningen, Skjalg?
Selv plages du sikkert ikke av engstelse. Men hva med dem mediene har uttrykt seg plumpt og sårende om? Skal de bare trekke på skuldrene og si, som du, at «det er på den måten pulsen slår i et levende demokrati»?
Noen av dem som har bedt mediene ettergå sin journalistikk om 22. juli, har faktisk gått rundt og engstet seg i ti år, Skjalg. De har vært redde for å snakke offentlig, på grunn av det rådende debattklimaet.
Hvis mediene har bidratt til dette klimaet, hvorfor er det da så galt at de tar en titt i arkivene sine for å se om de kunne gjort noe annerledes? Og hvis de finner noe de angrer på: Hvorfor ikke beklage, slik noen nå har gjort?
Du skriver at «mange norske aviser» har «mye skit på nevene og i arkivene sine», og at «det spørs bare hvor langt tilbake i tid man orker å gå for å grave den opp». Skal man grave opp det man skrev «i opptakten til 2. verdenskrig»?
Aftenposten hadde stor forståelse for Hitler og Mussolini i opptakten til andre verdenskrig. Dette har avisen beklaget, senest i 2019. Burde ikke Aftenposten orke å grave opp skit fra langt tilbake, synes du?
Du nevner at Nordlys var et kamporgan for utbyggingen av Alta-Kautokeinovassdraget, som eksempel på en av syndene til din avis. «Burde vi sette ned en intern granskingskommisjon», spør du retorisk, som om svaret må være nei.
VG foretok en intern gransking etter Bar Vulkan-saken. Den handlet om to personer. Alta-utbyggingen var, som du skriver, «et stygt overgrep mot samene». Et helt folk, altså. Men granske eller beklage? Nei, det vil du ikke.
Presseforbundet satte ned et utvalg etter Bar Vulkan-saken, Tønne-saken ble gransket i 2003, og i 2015 sa Dagbladets John Olav Egeland unnskyld til de pårørende i Hedrum-saken fra 1999, som også ble gransket. Et ork alt sammen, synes du?
Journalister må granske seg selv kontinuerlig, Skjalg. Bare ved å lytte til kritikere, prøve å se sakene fra deres side og lære av egne feil, kan mediene bli bedre. Redaktører kan virkelig ikke svare at det spørs om vi orker. De har plikt.
Ja, det står i Vær Varsom-plakaten at «det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle». Men du skriver altså at det er «en svært dårlig idé» å «gå gjennom dekningen av 22. juli».
Og dette skriver du uten spor av ydmykhet, Skjalg, og uten peiling på hva resultatet av en slik gjennomgåelse måtte bli. Om ikke terroren 22. juli 2011 er viktig nok for et kritisk søkelys på mediene, hva er det da, synes du?
Så vidt jeg har fått med meg, har ingen bedt om at man skal «retusjere vekk ulike redaktørers selvstendige valg og prioriteringer i fortiden», som du skriver. Hva slags «tilgjengelig informasjon» er det som får deg til å påstå noe slikt?
Resultatene av redaktørers valg og prioriteringer skal forbli uberørt i arkivene, til glede, forargelse eller spott og spe. Det er snakk om å studere dem. Ikke for å «utløse en jakt på meninger og synspunkter», men for å lære.
Noen år etter Alta-utbyggingen sa daværende statsminister Gro Harlem Brundtland at den var unødvendig. Jeg ble ikke glad, men jeg respekterte henne for at hun sa sannheten, slik jeg respekterer redaktører som innrømmer feil.
Du skjønner, jeg var en av demonstrantene som lå i lenker i Alta, ble båret vekk av politiet og bøtelagt. Jeg var en av dem din avis kalte «hysterikere» som «arbeidet for å få vårt parlamentariske demokrati erstattet av noe helt annet».
Jeg forventer ingen unnskyldning, Skjalg, men jeg hadde likt å finne ut hvorfor og hvordan Nordlys ble et kamporgan for makta i denne saken. Hadde ikke du?
