Som mange journalister var Espen Aas på ferie under terrorangrepet 22. juli i 2011.
Kort tid etter at omfanget av terroraksjonen ble kjent, meldt han seg til tjeneste for NRK.
Aas, som da jobbet i politisk avdeling i NRK, kom inn som vaktsjef for den løpende nyhetssendingene på TV. Der hadde han ansvar for å sette sammen og sende reportasjer og direkteinnslag, samt booke gjester.
Han husker øyeblikket da han kom inn på nyhetsavdelingen på Marienlyst.
– På NRKs nyhetsdesk er det masse skjermer overalt. Man fikk se alle bildene som kom inn på serveren fra Utøya og regjeringskvartalet. Det var både amatørfoto og foto fra luften, og øya var ikke ryddet for lik. Det var vanvittig mye bildemateriale, sier Aas til Medier24.
– Jeg husker at jeg tenkte at det ikke går an å vise dette. Det gjorde vi selvfølgelig heller ikke, fortsetter han.
– Sterk vitnesbyrd
– Når man dekker en så fryktelig hendelse, hvordan skal man klare å beskrive det for publikum og samtidig sitte på de bildene som man ikke kan vise?
– Jeg tror vi beskrev det ganske bra gjennom bilder av tingene; den forlatte teltleiren, mobiltelefonene som ingen eide lenger og som ringte hele tiden, men det var ingen som kunne svare dem, svarer Aas.
I anledningen av ti-års markeringen av 22. juli har det vært flere debatter rundt pressens rolle og valgene av å ikke publisere grafiske bilder.
Aas tror fortsatt det er for tidlig å publisere de mest grusomme bildene, men forstår at flere nå tar til ordet for nettopp dette.
– Jeg tror deler av debatten i ettertid glemmer hva det handlet om: unge mennesker som ble rett og slett ble slaktet. Det er bildene et veldig sterkt vitnesbyrd om. Det er derfor man filosoferer ti år etterpå - om det er det som må til for at en del mennesker skal forstå hva det er, sier Aas.
– Legger igjen følelser ved døren
Selve om Aas husker de grusomme bildene som strømmet inn på serveren, er det ellers lite han husker fra den dagen.
Aas forteller at han verken husker hvem som satt til venstre eller høyre for ham på desken. Heller ikke hvem han snakket med eller booket inn den dagen.
– Jeg tror det ville hadde vært veldig rart om jeg om skulle ha sett hele sendingen igjen. Jeg kan ikke huske en eneste gjest som vi hadde i studio.
23. juli var dagen da omfanget av de grusomme terrorhandlingene blitt kjent. På spørsmål om hvilke følelser man hadde som vaktsjef den dagen, svarer Aas at man går inn i en operativ modus som journalist.
– Det var mye følelser igjennom natten før, men det blir ofte at man legger igjen følelsene ved døren når man kommer inn på desken. Når man kommer inn i en redaksjon, så kommer man inn i en operativ modus hvor man tenker minutter, timer og komposisjon, sier Aas og fortsetter:
– Det er kanskje en styrke i vårt yrke, selv om det kan virke kynisk på en måte. Det er ikke så mye plass til føleri, og man sitter å registrer hvert enkelt døde menneske. Men jeg tror man bar det med seg og lagret det.
– Naivt
– Når du ser tilbake på dekningen, er det noe du tenker man ville gjort annerledes?
– Det er det alltid. Men jeg tror det er veldig riktig at vi kunne fortelle den historien uten å gå så direkte til verks med å vise drepte eller blod. Det var så brutalt i seg selv. Men det er klar at alle ble lammet av angrepet. Hadde jeg kunne byttet ut 2021-versjon med 2011-versjonen av meg, så ville jeg nok helt sikkert tatt noen andre vurderinger. Men det kan man jo ikke.
Den siste tiden har debatten rundt medienes egen gjennomgang av dekningen av 22. juli rast.
Aas tror det er lurt at mediene tar et tilbakeblikk på dekningen, og viser til at NRK også tidligere har hatt gjennomganger av dekningen.
– Man lærer jo alltid noe av det. Det ville vært naivt om man ikke skulle sette av tid på å gjøre det. Vi journalister blir ofte drevet frem av de interne debattene vi har i pressen noen ganger, men man er kanskje ikke så alltid så flink til å stoppe opp og stille spørsmålene: Hvorfor skal vi stille de spørsmålene nå, og hva får vi ut av det?
Han er klar på alle ti-års markeringen er viktig for å både som var der, men også yngre journalister som ikke var tilstede den gangen.
– Denne markeringen tar tak i ti år med journalistikk, kaster det opp i været og lar det lande igjen. Så setter man sammen bildet på nytt. Jeg tror det er veldig viktig. Det har noen generasjoner med nye journalister som aldri var en del av det. Det er interessant å se hvordan de ser på den dekningen.
