VGs sjefredaktør og administrerende direktør, Gard Steiro, mener det er viktig at hele mediebransjen tar lærdom av diskusjonen om målstyring og eierkontroll, som har oppstått omkring Amedia de siste månedene.
Steiro mener det vil være uklokt av norske medieledere utenfor Amedia å tenke at problemstillingene om målinger og innholdsanalyse som er blitt løftet i Amedia, ikke også kan gjelde for dem.
– Vi som jobber i de andre selskapene gjør oss selv en bjørnetjeneste, om vi nå tenker at dette får være Amedias problem, og at dette bare handler om dem, sier Steiro til Medier24.
Og fortsetter:
– Dette kan skje i alle selskaper, og det er utrolig viktig at vi nå diskuterer hvordan vi bruker måltall, og hvor grensene mellom konsernstyring og redaksjonell frihet går i en ny medievirkelighet.
Takker Vanja Holst
Den offentlige debatten om Amedia ble vekket for alvor da tidligere Nidaros-redaktør Vanja S. Holst i Medier24 fortalte om redaksjonell innblanding fra tidligere styreleder Arne Reginiussen. Holst kritiserte også Amedias strategi og målstyring.
Reginiussen har siden beklaget oppførselen sin, og gått av som styreleder for avisen.
Steiro er klar på at den redaksjonelle innblandingen som tidligere styreleder Arne Reginiussen utøvde overfor tidligere Nidaros-redaktør Vanja S. Holst var gal.
- Men jeg vil advare mot at Reginiussen nå blir den store syndebukken. Jeg oppfatter ham som en dyktig og dedikert pressemann som gjorde en feil. Den vil han lære av, og den kan vi alle lære av.
Han mener nå at den videre debatten etter konflikten, må handle om de strukturelle problemstillingene om målstyring.
– Jeg vil gi honnør til Vanja Holst for at hun sa i fra. Det synes jeg var bra. Det hun sier hun vil ha ut av dette er en debatt, og det har hun fått. Det skal vi være takknemlige for at hun gjorde.
– Her kan utfordringene oppstå
Steiro peker på at mediebransjen har endret seg drastisk de siste årene, både teknologisk og strukturelt.
Han påpeker at aviser som tidligere pleide å være tydelige, selvstendige selskaper, i dag er mye sterkere integrert i konserner, og at de nå får mange flere innspill, både fra teknologimiljøene i konsernene, salgsorganisasjonen og analyseteamene.
– Jeg tror det er her at utfordringene kan oppstå. Når man får så mange datapunkter og så mange beslutningstakere, må man være nøye med å klargjøre hvor de ulike grensene går, og klargjøre hvor langt de ulike funksjonene kan gå inne i det redaksjonelle oppdraget, sier Steiro.
Samtidig skryter VG-sjefen av flere av verktøyene som Amedia har utviklet.
– Det Amedia har gjort med tanke på innholdsutvikling, å tilgjengeliggjøre data for alle redaktørene, og å skape få læring på tvers, synes jeg er riktig.
– Slik kan man sørge for å lage relevant, god journalistikk og at man kan videreutvikle denne.
Steiro er også klar på at innholdsutvikling kan være negativt, om den utføres feil.
– Blir man slave av tallene, eller om man opplever dem som en tvangstrøye, blir dette en utfordring. Ser man stort på debatten som kom ut av Nidaros-saken, er det denne diskusjonen vi må ta.
– KPI er ikke et skjellsord
Mange mediekonsern, som både Schibsted og Amedia, benytter seg i dag av såkalte Key Performance Indicators (KPI-er) for å måle hvordan et medie presterer.
KPI-ene er ulike, og kan dreie seg om lesertid, hvor mange abonnenter som bruker mediets innhold hver dag, og om hvor mange abonnenter som genereres fra saker.
– Hvordan fungerer KPI-ene i VG - hvilke styrer dere etter?
– Vi styrer etter en drøss med KPI-er, som vi setter selv. Vi har også dialog med styret om hvilke av dem som er riktige, og det mener jeg er riktig. Et styre skal diskutere hvilken retning et mediehus skal ta, sier Steiro.
– Jeg synes KPI-er har lett for å bli et skjellsord. Det mener jeg det ikke er. Bruker man dem riktig, er de ganske viktige.
Som eksempel nevner Steiro at VG har satt seg klare måltall for å nå sine yngste brukere. Disse målene, har gjort det lettere å gjøre teoretiske diskusjoner, til om til faktiske handlinger, mener han.
– Når du setter dette som et måltall, tror jeg det skjer en endring i hele organisasjonen. Da begynner man å stille spørsmål ved måten man skriver saker på, om temavalg og om man klarer å lage for eksempel politisk journalistikk interessant og relevant for de yngste brukerne.
