For meg handler journalistikk om å fortelle sannheten, å være med på både oppturene og nedturene. Journalistikk skal være viktig, noe som trenger gjennom overfladiskheten og gjør oss klokere. Nyhetsjournalistikken klarer ofte dette. Men sportsjournalistikken? Den er på vei ned i en hengemyr av trivialisering, og det er på tide å spørre: Har vi gitt opp?
Dag etter dag ble vi servert sendinger fulle av kos, tøv og fjas. Når utøvere mislykkes totalt, forventer jeg at de blir utfordret på hva som har gått galt. Men nei, ikke et kritisk spørsmål i sikte. Det er som om det viktigste for rettighetshaverne er å skape god stemning. Men i jakten på denne godfølelsen glemmer de samfunnsoppdraget sitt:
Å fortelle sannheten.
Fortalte NRK sannheten da de unngikk å spørre Jakob Ingebrigtsen om hvorfor han sviktet totalt på 1.500 meteren? Kan en pågående rettssak med faren og eks-treneren ha påvirket oppladningen hans? Det er et relevant spørsmål, men NRK spurte aldri. I stedet mente NRKs reporter at det var viktigere å spørre om hvordan utøveren har det, skryte over at han er god på å analysere egne løp og når han skjønte at det ikke kom til å gå.
Helt utrolig.
Hvordan kan vi stole på at sportsjournalistene forteller oss sannheten - når de inngår avtaler om å ikke spørre om konflikter, som under EM? Det er fullstendig uakseptabelt at slike avtaler blir inngått. Det får meg til å lure: Er det ledelsen i NRK og Discovery som legger premissene om at sportsjournalistene skal slutte å agere som journalister når de dekker toppidrett?
I stedet for å gjøre jobben sin, virker det som de heller velger å være vennene til utøverne. Jeg forstår at det kan være krevende å være kritisk til folk du omgås ofte. Men det er ingen unnskyldning. Jeg kjenner mange lokalavisjournalister som, selv om de har barn i samme barnehage som politikere eller møter kildene på den lokale puben, likevel klarer å være profesjonelle. Det samme kan ikke sies om flere av sportsjournalistene under OL.
Det som er ekstra trist, er at sportsjournalistikken selv ser ut til å mangle ambisjoner. Særlig ved direktesendt sport. Toppidrett er mer enn bare medaljer og rekorder; det handler om menneskelige prestasjoner, psykologiske spill, og den enorme innsatsen som ligger bak. Det burde ikke være vanskelig å finne spennende innganger, kritiske spørsmål og analyser som setter prestasjonen i sammenheng med målsettingen til den enkelte utøver.
Men hva får vi i stedet? Overfladisk småprat og glansbilder av virkeligheten.
Det er et paradoks at vi som journalister er så flinke til å avdekke maktmisbruk og svindel i politikken, men når det kommer til idretten, ser vi ut til å ha glemt hvordan vi skal stille kritiske spørsmål. Kanskje handler det om frykten for å miste tilgang til de store stjernene, eller om en kultur som setter underholdning høyere enn sannhet. Jeg savner at sportsjournalistene selv viser et snev av yrkesstolthet og setter en standard som ikke kompromitterer jobben.
Vår bransje konkurrerer med Netflix om folks tid. Vi kan ikke lenger være tilfreds med å være heiagjeng - da mister vi seerne. Som journalister har vi et ansvar for å stille de vanskelige spørsmålene, uansett hvor ubehagelig det måtte være. Det er jo nettopp kritiske spørsmål som bidrar til å utvikle idretten og støtte utøverne når de skal gjøre en enda bedre jobb.
Hvis vi ikke gjør det, er vi ikke annet enn dårlige PR-rådgivere i forkledning.
Så lenge jeg har skrevet om mediebransjen, så har sportsjournalistikken vært en utfordring. Jeg har ingen illusjoner om at det kommer til å endre seg med det første, men hadde det vært en ide om noen sentrale figurer i sportsjournalistikken bestemte seg for å sette en høyere standard? Det trenger ikke være tunge graveprosjekter om doping, men kanskje er det nok å evne å stille to-tre kritiske spørsmål i mixed-zone?
Jeg er overbevist om at sportsjournalistikken må utvikles videre. Den må ta seg selv i nakken og i alle fall forsøke å gi publikum en ærlig og balansert fremstilling av virkeligheten. Eller gi opp - og heller gi sportsjournalistene tittelen underholdningsmedarbeider. Det er jo det de er?
Ekte journalister tør å utfordre de store navnene i idretten, stille spørsmål som ingen andre våger å stille - og ikke minst å rette et kritisk søkelys mot det ubehagelige. Skal sportsjournalistikken fortsatt ha en rolle i fremtidens mediebilde, må noe oppsiktsvekkende skje.
Jeg mener at den nå ligger i stabilt sideleie og har behov for en åpen hjerteoperasjon. Det er trist å se at sportsjournalistikken forfaller til et slags evigvarende PR-show.
Dersom journalistene som har dekket OL, pakker baggen og drar strålende fornøyde hjem, må de seriøst skjerpe seg.
Dette var svakt. Også svakt for sportsjournalister å være.
Det sier ganske mye.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
