Ståle Lindblad mener norske medier må drøfte hvorfor de hev seg på saken om Finlands statsminister Sanna Marin.
Ståle Lindblad mener norske medier må drøfte hvorfor de hev seg på saken om Finlands statsminister Sanna Marin.

MENINGER:

Når meta­nyheten blir viktigere enn nyheten

«Det ingen snakker om, er mangelen på grunnleggende journalistisk arbeid som legges i disse sakene.», skriver Ståle Lindblad om mediedekningen av Sanna Marins festvideo.

Publisert Sist oppdatert

Hvis du ikke har bodd under en stein de siste dagene, har du sikkert fått med deg nyheten om den finske statsministerens dansevideo. Du har sikkert også fått med deg at «saken» egentlig ikke var noen sak. Likevel forsvarer mediene at de bidro til sirkuset.

– Begrunnelsen for at [videoen] fikk så stor oppmerksomhet er den oppmerksomheten og debatten den vakte i et av våre naboland, Finland, svarte redaktør for NRKs nyheter Knut Magnus Berge i Dagsnytt 18 på spørsmål om hvorfor NRK hadde videoen som toppsak.

– Jeg mener at vi har en oppgave i å speile virkeligheten i våre naboland, fortsatte han.

Det var med andre ord alle sakene om dansevideoen som var nyheten for NRK, ikke videoen i seg selv.

Tilsvarende forklaringer har vi hørt før fra redaktører, når de får kritikk for å kaste seg ukritisk på virale saker.

Det ingen snakker om, er mangelen på grunnleggende journalistisk arbeid som legges i disse sakene. Hvis noen andre har omtalt det før, så trenger ikke vi å være kritiske, virker å være mantraet.

Vi vet ikke hvem som publiserte videoen om den finske statsministeren eller hva som var motivet. Det ble antydet narkotikabruk og reist bekymringer om statsministerens evne til å ivareta sine arbeidsoppgaver når hun danset så hemningsløst.

Ingenting av dette ble det stilt kritiske spørsmål om i norsk presse. Antydningene om narkotikabruk og kritikken ble gjengitt, men ingen stilte kritiske spørsmål til sakens opphav eller opphavspersonens mulige motiv.

Man skulle tro at redaksjonene hadde lært, da et samlet norsk pressekorps ble lurt av Sommarøy-saken i 2019.

Hvorfor stiller ikke redaksjonene de samme kravene til godt journalistisk håndverk i saker som går viralt? Hvorfor er det ikke en eneste redaktør som tar et steg tilbake og stiller spørsmålet: «Er denne saken virkelig slik den fremstilles»?

Vær Varsom-plakatens artikkel 3.2 sier blant annet:

3.2. Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder.

Med Knut Magnus Berges begrunnelse kan han gjemme seg bak at opplysningen om at videoen var delt og at andre hadde omtalt den er korrekte. Men er det godt nok? Fjerner ikke Knut Magnus Berges tolkning av VVP 3.2 alle grenser for hva mediene kan bidra til å formidle, så lenge noen andre har omtalt det først?

Kvalitetskravet i VVP 3.2 bør gjelde også for den underliggende saken når mediene omtaler hverandres dekning av nyheter. Journalister bør gjøre en like grundig jobb når de omtaler hverandre, som når de omtaler andre maktpersoner i samfunnet.

For journalister og redaktører er også maktpersoner.

———————————————-
Rettelse: I første versjon av denne teksten ble Sanna Marin omtalt som «president». Det riktige er at hun er Finlands statsminister. Dette ble rettet kl 13:48, tirsdag 30. august.

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS