Hører dette egentlig hjemme i offentligheten – i denne formen?

Historien om Team Ingebrigtsen har lenge vært en av Norges mest medieomsluttede familiesagaer. Med NRKs dokumentarserie som døråpner inn i familiens innerste rom, ble far og trener Gjert Ingebrigtsen portrettert som både mentor, drivkraft og patriark – et menneske med kompromissløs dedikasjon og kontrollerende lederstil. 

Nå er historien snudd på hodet, etter at en av sønnene har anmeldt ham for vold i barndommen. Og med det har hele medienorge kastet seg inn i en dekning som reiser langt større spørsmål enn dem som handler om skyld og straff.

For dette er ikke lenger bare journalistikk. Det er sosialpornografi.

Dekningen av saken er ekstrem, detaljert og nærmest time-for-time. Hva slags behov er det egentlig vi fyller når vi får vite hver bevegelse, hver rettsdetalj, hver tåre og taushet? 

Det kan virke som om vi har gått fra samfunnsansvarlig rapportering til et realityformat i rettssal. 

Og det skjer ikke i et vakuum. NRK, som nå står i front for dekningen med flere pushvarsler om dagen, var også en av hovedarkitektene bak familiens medieimage. Gjennom dokumentarserien bygget de opp et nasjonalt narrativ – og bidro til å gjøre Ingebrigtsen-navnet til en merkevare.

Nå gjør de det motsatte: de plukker merkevaren fra hverandre. Bit for bit.

Ja, det er riktig og viktig at maktmisbruk og sosial kontroll i familien belyses. Vi trenger ikke å beskytte en far som eventuelt har begått alvorlige overtramp. Selv mener han at han ikke har gjort noe galt. 

Men det er forskjell på nødvendig dekning og rovdrift på et familiekrater som fortsatt er åpent, sårt og uløst. 

Når NRK tidligere valgte å avpublisere dokumentarserien, anerkjente de samtidig at familien nå var i en utsatt situasjon – for privat, for vond, for kompleks. Men hvorfor gjelder ikke den vurderingen for dagens løpende nyhetsdekning?

NRK vil gi avpublisert serie til politiet

Vi må stille oss spørsmålet: Hører dette egentlig hjemme i offentligheten – i denne formen? 

Det er forskjell på å opplyse allmennheten og å tilfredsstille en slags nasjonal kikkertrang. Vi trenger kanskje ikke vite nøyaktig hva som ble sagt, ropt eller gjort mellom fire vegger for 15 år siden. Vi trenger ikke nødvendigvis rapporter om hvert ansiktsuttrykk i retten. Kanskje det finnes rom for å la rettsstaten jobbe – uten at vi skal sitte med popcorn og pushvarsler.

Og her kommer en viktig påminnelse, ikke bare til NRK, men til hele norsk presse: Vær Varsom-plakaten – selve etikkgrunnlaget for journalistikken i dette landet – slår i punkt 1.4 fast at «Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle». 

Når ble det sist gjort? Når ble NRKs egen rolle i å bygge og eksponere denne familien – og nå dekke dens fall – tatt på alvor i redaksjonelle ledermøter? Hvem stiller de vanskelige spørsmålene til journalistene?

Det er dessverre symptomatisk for et medieklima hvor menneskelig tragedie blir underholdning, så lenge det er pakket inn i kjendiseri og fellesskapsfølelse. Det er også et etisk problem som mediene selv må ta innover seg: Når dere først inviterer publikum inn i stua til familien – og deretter forlater dem når det brenner – har dere et ansvar. Et ansvar dere ikke kan løpe fra, heller ikke i jakten på klikk og følelser.

Den norske offentligheten trenger ikke flere tabloide skyggebokser. Den trenger redelighet, tilbakeholdenhet – og noen ganger også stillhet.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.

Gjør seg klar for stor Ingebrigtsen-rettsak: Har laget egne kjøreregler