Har pressen fått kokainpanikk?

Den siste tiden har vi vært vitne til en serie av mediesaker med budskap om en eksplosiv økning i kokainbruk blant unge.

Sist ut denne uka var VG med overskriftene «Tollere slår alarm om kokainbruk i russetiden: − Uten sidestykke» og «Hvem skal ta ansvar for at partydop har blitt vanlig?». Oppslagene har det til felles at det er enkeltpersoner som mener å ha opplevd økt bruk og en normalisering av stoffet. Både overskrifter og fremstillinger er utformet slik at krisebudskapet fremheves.

Dette er problematisk av flere grunner. For det første: er det nå egentlig sånn? Og for det andre: Gjelder ikke pressens etiske prinsipper om kildekritikk for narkotikasaker?

Ella Marie Hætta Isaksen slakter pressens dekning av Fosen-saken

Fraværende forskning

Det finnes mange typer av kunnskap. Den fremkommer på ulikt vis og har ulik grad av pålitelighet.

Det vi kan kalle hverdagskunnskap kommer fra opplevelser i samhandling med andre mennesker og vår omverden. Oppslagene om kokainbruk den siste tiden er av denne typen.

Mens hverdagskunnskapen er anekdotisk, er den andre typen, forskningsbasert kunnskap, basert på vitenskapelig praksis og metoder, samt systematiske fremgangsmåter som skal sikre en mest mulig pålitelig kunnskap.

Forskningsbasert kunnskap har vært omtrent fraværende i pressens kokainsaker den siste tiden. Hvorfor?

Forskningsbasert kunnskap om utbredelse av narkotiske stoffer i befolkningen finnes lett tilgjengelig på nett. Tre forskningskilder som kan si noe om utviklingen av narkotikabruk generelt og kokainbruk spesielt er Ungdata, ESPAD og Folkehelseinstituttets (FHI) årlige spørreundersøkelse.

Felles for disse er at de viser en lav økning i kokainbruk blant unge.

Når pressen skriver at det har vært en voldsom økning er det altså feil.

Tallene for omfang av bruk er dessuten så lave at en økning ikke kan fastslås med sikkerhet.

Moralsk panikk, med unntak

Samfunnet baserer seg på at vi har en viss enighet om hva som kan ansees som pålitelig kunnskap. Pressen har et særlig ansvar for å passe på at ikke påliteligheten av offentlig kunnskap forvitrer.

Etiske retningslinjer for formidling av informasjon til publikum er derfor utviklet av pressen selv i Vær Varsom Plakaten (VVP): «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder» (pkt 3.2).

Hvis vi ser på de siste ukers kokainoppslag kan det vanskelig sies at disse retningslinjene er fulgt.

Debatten på NRK denne uka med tittelen «Kokainbruk blant unge øker» er et lyspunkt. Her formidles et relativt bredt kunnskapsbilde. Den anekdotiske hverdagskunnskapen til folk som selv hadde sett eller opplevd kokainbruk var representert, politiet la frem sin praksiskunnskap, og forskere fra FHI og SERAF la frem den systematiserte og mer generaliserbare kunnskapen.

Dette er et positivt unntak i de siste ukers moralske panikk om kokainbruk. Også Faktisk.no har gjort en grundig jobb med å finne svar på spørsmålet: Er det flere ungdommer som bruker narkotika?

Sa hun hater journalister - nå forklarer hun seg

De andre avisenes kriseoverskrifter vitner om dårligere kunnskapshåndtering.

Selv en lege tror på gjentatte mediebudskap

Pressens massive publisering av anekdotisk kokainkunnskap har nå forårsaket en moralsk panikk om kokainbruk i befolkningen. Kunnskap som gjentas igjen og igjen har en tendens til å feste seg som sannheter.

Legen Wasim Zahid ble offer for denne effekten da han for et par dager siden la ut et innlegg på YouTube der han bygget på det medieskapte bildet av kokain. I videoen hevdet Zahid at kokainbruk har blitt mye vanligere blant ungdommer.

Nå innrømmer han at han aldri hadde belegg for å hevde det. «Jeg baserte meg på det jeg hadde sett på TV, lest i avisene og TV-debatter, lot meg påvirke og hev meg på fordi jeg naturligvis ville være bekymret for folks helse hvis det har blitt mye mer utstrakt bruk av kokain», sier Zahid til Dagbladet.

Selv en lege tar altså for god fisk gjentatte mediebudskap om at kokain har blitt vanlig i ungdomsmiljøene.

Et nærliggende spørsmål er hva ungdommene selv oppfatter.

Pressens kokainbudskap kan nemlig også sees som reklame. Når budskapet er at «alle» bruker kokain og at det har blitt normalisert i ungdomsmiljøene kan en spørres seg hvorvidt dette kan påvirke en normaliseringseffekt. Pressens massive kokainoppslag kan altså i verste fall virke mot sin hensikt.

Det er ikke kokainkrise

Jeg håper at pressen nå kan begynne å anvende sine etiske prinsipper om å sjekke fakta også i narkotikasaker.

Det må kunne forventes at journalister forstår forskjellen på anekdotisk hverdagskunnskap og systematisert forskningsbasert kunnskap, samt at påliteligheten til disse kunnskapsformene er ulik.

Hver gang noen sier at narkotikabruken har økt må det kunne forventes at journalisten sjekker FHI’s befolkningsundersøkelse/ESPAD/ Ungdataundersøkelsen, eventuelt at de intervjuer noen som kan formidle forskningsbasert kunnskap om temaet.

Det er ikke kokainkrise. Det er lite som tyder på en negativ rusutvikling blant unge. Foreldre kan fortsatt ha tillit ungdommene sine, også om de tilhører årets russekull.

For den som ønsker seg pålitelig kunnskap som grunnlag for samtaler om rusmiddelbruk med den håpefulle, kan jeg anbefale professor Willy Pedersens artikkel i Aftenposten

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.