I tiden rundt 24. februar i år fortalte flere medier at det var «ett år siden Russland angrep Ukraina».
Et Google-søk gir omfattende treff, blant annet på statsminister Jonas Gahr Støre, Forsvaret, Aftenposten, Dagsavisen, Dagbladet, NTB, Stavanger Aftenblad, Fritt Ord, Universitetet i Tromsø og Amnesty.
Men Russland angrep allerede i 2014.
Hvorfor det ikke er så tydelig, verken for det norske folk, eller norske medier, skyldes antagelig at kjennskapen til et par sentrale forhold er lav i norske redaksjoner.
Russiske løgner
Løgnen har sterke tradisjoner i Russland. I et foredrag fra 2018 ga Martti J. Kari, tidligere nestleder i det finske forsvarets etterretningstjeneste, et fabelaktig krasjkurs om såkalt russisk strategisk kultur og russernes pragmatiske forhold til taktiske løgner.
Taktiske løgner inngår i de fire D’ene i russisk propaganda – Dismiss, Distort, Distract og Dismay. På norsk blir dette til avvis kritikere, forvreng fakta, distraher fra uønsket oppmerksomhet, og skrem opinionen. Budskapet hamres ofte repetitivt gjennom et stort russisk økosystem av ulike påvirkningskanaler, og kan i sum skape så mye støy at de i seg selv fungerer som avledning.
Ofte produserer Russland et stort antall løgner til viktige hendelser.
Ta bare russiske GRU-agenters drapsforsøk med nervegiften novitsjok på den tidligere russiske etterretningsoffiseren Sergej Skripal i Salisbury i mars 2018. En undersøkelse utført ved King’s College London viste at RT og Sputnik News alene publiserte 138 separate og motstridende fortellinger om drapsforsøket i løpet av de første fire ukene etter hendelsen.
Da et våpen som tilhørte Russlands 53. luftvernbrigade hadde skutt ned passasjerflyet MH17 og sendt 298 uskyldige mennesker i døden 17. juli 2014 ble også omverdenen pepret med den ene usannsynlige historien etter den andre.
Slik forsøker Russland å drukne sannheten i en flom av støy og løgner.
Folks manøvreringsevne skal settes ut av spill på samme måte som det blir forklart i åpningsmonologen til HBOs TV-serie «Chernobyl»:
- Hva er prisen for løgner?
- Det er ikke at vi forveksler dem med sannhet. Den virkelige faren er at vi, hvis vi hører nok løgner, ikke klarer å gjenkjenne sannheten i det hele tatt.
- Hva kan vi gjøre da? Hva annet er da tilbake enn å forkaste håpet om sannhet og i stedet nøye oss med fortellinger?
Russlands mål er at vi skal bli så desorientert at vi må gjette hvilken fortelling som er sann. Optimalt sett skal forvirringen bli så stor at vi til slutt tror at ingenting er sant og alt er mulig – en udødeliggjort frase, hentet fra Peter Pomerantsevs boktittel om russisk propaganda.
Tre forskjellige versjoner på to døgn
Våren 2014 ble kombinasjonen av Putins porøse forhold til sannhet og Ukrainas suverene grenser forvandlet til en dødelig cocktail i Donbas. Fra krigen startet og frem til Putins fullskala-angrep 24. februar 2022 hadde den kostet 14 000 mennesker livet og sendt nær 2 millioner ukrainere på flukt.
Gjennom skjulte operasjoner og omfattende informasjonskrig klarte likevel russiske myndigheter med en viss suksess å plante fortellingen om at krigen i Donbas var en lokal borgerkrig. Den største suksessen var imidlertid at de klarte å forhindre at våre medier i nevneverdig grad rapporterte at Russland stod bak krigen.
Bjørn Johan Berger
Har fulgt utviklingen tett siden før krigsutbruddet i Ukraina i 2014, og har skrevet en rekke artikler om Russlands krigføring i Ukraina og norske mediers dekning av den.
Dette kom det nye eksempler på da man nå i februar skulle markere ettårsdagen for Russlands fullskala-angrep. I løpet av to døgn ga to norske aviser tre motstridende versjoner av krigen i Donbas:
«Dei fleste vestlege regjeringar trudde at ein invasjon av Ukraina ville avgrense seg til austlege delar av landet, områda som hadde vore herja av borgarkrig sidan 2014». Vårt Land.
«Å kalle konflikten i Donbas en borgerkrig tilslører at Russland invaderte Krym og støttet separatistene med militær tilstedeværelse.» Aftenposten.
«Han ble født i en landsby i Luhansk i dagens Ukraina, som ble okkupert i 2015 av russisk-kontrollerte styrker.» Også Aftenposten.
Påstandene om at krigen i Donbas var en «borgerkrig», at Russland «støttet separatistene», og at Russland «kontrollerte separatistene», kan ikke være sanne på likt.
Leserne måtte altså gjette hvilken fortelling som var sann. Riktignok tok Vårt Land prisverdig selvkritikk på påstanden om en borgerkrig, men både NRK og NTB er blant dem som har påstått det samme.
Versjon B, at Russland støttet separatister, har imidlertid vært den dominerende i norske medier siden 2014.
Skal man tro denne versjonen var krigen hovedsakelig en borgerkrig der Russland ytet en diffus støtte til ukrainske separatister som egentlig ville være en del av Russland.
To ferske dommer setter disse påstandene i et kritisk lys.
Invasjonen startet i 2014
Etter å ha etterforsket nedskytingen av MH17 i åtte år og en 2,5 år lang rettssak fastslo en nederlandsk domstol i november 2022 at Russland opprettet og hadde overordnet kontroll over Folkerepublikken i Donetsk; at styrker fra det russiske forsvaret deltok i kamphandlinger allerede før nedskytingen; og at Russland var i internasjonal væpnet konflikt med Ukraina da flyet ble skutt ned.
I januar i år fastslo så Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) at:
- Russisk militært personell deltok i Donbas fra april 2014; det russiske forsvaret utførte artilleriangrep fra russisk territorium sommeren 2014 og store regulære russiske styrker rykket inn i Ukraina fra senest august 2014.
- Russlands politiske, økonomiske og militære bidrag og innflytelse over «folkerepublikkene» i Donbas var så omfattende at de var å anse for å ligge under Russlands jurisdiksjon – fra da de ble opprettet 11. mai 2014 og frem til Putins fullskala-angrep i fjor.
Påstandene i norske medier om at det det var ett år siden Russland angrep, var altså i strid med dommene: Russland angrep ikke Ukraina i 2022 – men i 2014, og har drevet en krig i Ukraina i ni år, mens de såkalte folkerepublikkene har fungert som Russlands filialer.
Versjon C var altså mest korrekt – en versjon som knapt har vært fremme i norske medier bortsett fra noen få tilfeller de siste månedene.
Motsatt historie i Russland
Dommene bidrar til å klargjøre hvordan Russland tvang igjennom Minsk-avtalene med rå makt på slagmarken; at Russland ikke etterlevde avtalenes bokstav, intensjon og ånd; og at den militære støtten som Ukraina etter hvert fikk i begrenset omfang fra vestlige land – og som Ukraina mente var utilstrekkelig, var en velbegrunnet erkjennelse av Russlands rolle i krigen og frykt for at Putin kunne slå til hardere på et senere tidspunkt.
I russisk propaganda er dette snudd på hodet. Nær sagt daglig i ni år har de hamret på at krigen i Donbas var en intern ukrainsk konflikt som ble utløst av at russiskspråklige ukrainere ble angrepet av ukrainske regjeringsstyrker, at Ukraina ikke etterlevde Minsk-avtalene; og at et aggressivt Vesten pisket opp stemningen ved å tilby Ukraina militær bistand.
Medienes mangelfulle beskrivelse av Russlands rolle i krigen har gitt de russiske påstandene lettere arbeidsrom.
På tross av dommenes viktighet har norske medier stort sett omtalt dem i nyhetsnotiser. Det vitner om mangelfull forståelse for hvor viktig journalistikk faktisk er.
Totalt sett har vi likevel vist oss ganske robuste, men vi har ingen garantier for at det skal fortsette. Dersom vi ikke tar russisk propaganda mer på alvor kan det påvirke negativt vår utholdenhet til å forsvare det som står på spill.
Historien har vist at informasjon kan bidra til å starte kriger, men også til å avslutte dem.
Russland hamrer med propaganda. Mediene må bli enda flinkere til å hamre med fakta.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
