VG som vårt nye tvisteløsningsorgan?

• Dette innlegget ble først publisert hos VG.

Sett fra sidelinjen har VG her vært et merkelig samrøre av nyhetsformidler, partsrepresentant og selvoppnevnt tvisteløsningsorgan.

Noen eksempler:

Da nyheten sprakk om personalkonflikten, var VG allerede samme dag (19/8) ute og tonet flagg gjennom sportskommentator Leif Welhaven. Welhaven tok riktignok et forbehold: «Enhver konflikt har jo sin egenart, og utenforstående må alltid ta forbehold om at man ikke kjenner alle detaljer. Derfor skal vi ikke være altfor bastante.» Men like fullt hamrer Welhaven inn sitt budskap: skiforbundets standpunkt i saken er «umulig å forstå». Men hva hvis forbeholdet slo til? Går andre ansvarlige samfunnsaktører ut og feller dommer, med forbehold om at man ikke kjenner sakens faktiske sider?

Kjelling Nybø bekrefter: Vil bli generalsekretær i Redaktørforeningen

Allerede dagen etter (20/8) fortsetter Welhaven sin domfellelse. Nå oppstiller han et slags balanseregnskap: «Hvem av Røste og Clas Brede Bråthen har egentlig norsk skisport mest bruk for?». VG og Welhaven gir selv svaret, og med implikasjonen at da skal ikke den som har bidratt mindre, kunne sitte som beslutningstaker over den som har bidratt mer. Men hva er et slikt «regnskap»? En slik tankelek er jo helt på siden av hva en kan anlegge i en seriøs tilnærming til arbeidstaker-arbeidsgiverforhold i en personaltvist.

Så følger det som synes å være en koordinert kampanje fra VGs nyhetsavdeling, og med ulike journalistiske grep. LO-lederen lar seg intervjue (21/8), med teksten: «Nå rykker LO […] ut og kommenterer saken for første gang» - som om det er LO-lederen som her har kontaktet VG og bedt om å få «rykke ut» gjennom et intervju. I intervjuet gis generell støtte til Bråthen for hans arbeid for hoppsporten (og det er selvsagt i sin orden). Intervjuet avsluttes med VGs spørsmål: «Bør skiforbundet kommunisere noe offentlig i denne saken?» LO-lederen svarer på klokelig vis: «Det må de vurdere selv. Det må i så fall skje på en måte som ikke skader Bråthen eller skiforbundet selv.»

Men et slikt opplagt riktig og fornuftig svar synes ikke å affisere VG. Og i samme reportasje får leseren vite at «LO huser 950.000 medlemmer i Norge». En må undres: hvor hører den type opplysning hjemme i en sak som denne– annet enn som VGs journalistiske krydring av sin valgte vinkling og målsetting?

Som resultat av VGs massive kampanje, går etter hvert skistyret ut med en pressemelding (26/8). Den inneholder tre sentrale forhold: normalt involverer styret seg ikke i en personalsak; denne er derimot blitt gjenstand for offentlig omtale i en slik grad at det ses som nødvendig; og da fordi motparten har fóret media med selektive biter – altså er VGs formidlingsbilde og Welhavens premisser trolig ikke riktige.

Hva gjør VG så? Snarere enn å ta slike ting inn over seg, med skistyret som det øverste organ på arbeidsgivers side, fortsetter VG sitt løp. Nå kommer Bråthen til orde med misnøye over at han ikke fikk fremmet sin sak for skistyret. Men et styre innhenter den informasjonen styret føler det trenger for a ha et godt nok faktagrunnlag for en beslutning. Slike betraktninger formidles ikke av VG, samtidig som VG feller sine dommer uten å ha det faktagrunnlaget styret har.

Og nå får VGs og Welhavens rolle en ny vri. Etter at han og VG så langt har skreket ut om manglende opplysninger fra Bråthens motpart, og opplysninger så kommer, i de nødvendige generelle ordelag, snus det hele rundt. Nå er slike opplysninger i Welhavens verden (4/9) blitt til «personangrep» mot Bråthen, intet mindre enn «karakterdrap», som Bråthen «vanskelig kan forsvare seg mot.»

Dermed er VG blitt et selvoppnevnt tvisteløsningsorgan. Modellen synes å være: Journalister skal velge ut intervjuobjekter og intervjuvinklinger - og så skal kontradiksjon mellom partene skje via VG-styrt formidling av den annen parts saksfremstilling – og så skal VGs sportskommentator sitte og agere dommer i sine kommentarspalter.

NRK har fått over 80 klager på fotball-EM: De fleste om Eriksen-bildene

Men slikt er jo en farse. En personalsak tas ganske enkelt ikke i media. Gjennom noen hundre års utvikling er domstoler opprettet for slikt, og sakene tas i de former domstol og rettssystem er innrettet mot.

VGs rolle som selvoppnevnt tvisteløsningsorgan har dermed følgende dynamikk: VG former gjennom sin fremstilling opinionens oppfatning, og bruker så denne opinionens oppfatning som belegg for riktigheten av hva VG har satt seg som mål å oppnå, i en personaltvist. Dermed blir VG et sentralt maktorgan, men uten noe ansvar for riktigheten av det resultatet VG tar sikte på å oppnå.

Pressen sies å være den fjerde statsmakt, og VG liker å smykke seg med rollen som maktas vaktbikkje. Her er VG makta, men ingen vaktbikkje er der til å passe på, og å på passe på seg selv klarer den ikke. En kan spørre: hvis et annet maktorgan hadde opptrådt på en slik måte uten trygghet for å operere på de rette faktiske premisser, ville noe slikt ha overlevd et kritisk blikk fra en våken vaktbikkje? Neppe.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.