Når mediedebatten koker har russetiden oppfylt sin funksjon

Russebussene er tilbake i gatene. Det samme er skandaleoverskriftene i landets nyhetsmedier. Etter to år med bekymring for at ungdomskullene mistet russefesten (den tiden får de aldri tilbake), debatterer vi igjen fenomenets eksistensberettigelse. Fremtredende stemmer mener russetiden må «forbys, avlyses, stoppes med alle midler».

Denne våren har søkelyset vært rettet mot den brutaliserte og ekskluderende russetiden. Vi har lært om vanvittige «satsebusser», nådeløse «prøvefester» og seleksjonsprosesser som sender tankene direkte til Paradise Hotel eller «øyråd» i tropiske strøk. Opp eller ut. Fortellingene fra dem som havner på utsiden er hjerteskjærende.

Pravin (18) skriver kommentarer for lokalavisen. Slik mener han avisene kan få flere unge stemmer

En enkel markering etter fullført videregående opplæring, har utviklet seg til et massivt festmaskineri. Et pengesluk og et arnested for utagerende rusbruk, sex og risikoatferd. Alt dette før eksamen engang er avlagt.

Hele opplegget, slik det beskrives, fremstår mildt sagt provoserende. Og kanskje er nettopp det nøkkelen til å forstå russetidens betydning.

Løsrivelse og identitetsutvikling er sentrale utviklingspsykologiske oppgaver i den sene ungdomstiden. Prosjektet innebærer å orientere seg mot jevnaldrende, utforske sine preferanser og teste nye roller. Seksuell utprøving og risikolek inngår gjerne i prosessen. Et annet element er å gjøre opprører mot foreldre eller etablerte voksenkulturer. Formålet er å markere avstand, forskjellighet og individualitet.

Russetiden handler sånn sett om noe mye større enn å feire vitnemålet man (forhåpentlig) snart skal motta. Den markerer bevegelsen ut av skoleårenes trygge rammer, med bestemte timeplaner, faste klasserom og kamerater. På den andre siden venter storsamfunnets vidåpne gap. Endeløs frihet, alle muligheter, og kvelende ansvar. Her og nå kan jeg fremdeles gjenkalle mine egne følelser av overveldende spenning og skrekk på dette punktet. Rekk opp hånden den som har skullet seile på dypere vann med mer puslete båt.

Heldigvis verken starter eller slutter modningsprosessen med russetiden. Svært få ender opp med å «finne seg selv» på taket av en russebuss. Det ligger heller ingen psykologisk nødvendighet i de mest perverterte sidene av markeringen vi ser i dag. Sosiale «auditions» tjener eksempelvis neppe andre formål enn å forberede de unge til en fremtidig deltakelse i reality-TV. Samtidig skaper de dype sår hos andre.

Men som et overgangsritual, og som en strukturert arena for utprøving (og feiling) og opprør, mener jeg russetiden fremdeles har noe for seg.

Særlig tatt i betraktning at dagens ungdomsgenerasjon fremstår streitere enn noensinne. De drikker mindre, røyker ikke, debuterer senere seksuelt, begår mindre kriminalitet og er hjemmekjære. Flere har påpekt at også russen er bedre enn sitt rykte.

Aftenposten trykket oppdiktet innlegg om russebuss-tapere. Ble lurt av 17-åring

Men slike budskap har sjeldent langvarig oppdrift i et nyhetsbilde som til tider kan oppfattes like brutalisert som russetiden selv. Overskrifter som ikke sjokkerer, ekskluderes med umiddelbar virkning. Det ryktes at et russekull på Sørlandet for noen år siden prøvde å utfordre medienes narrativ under parolen «drikke, pule, spy og sloss? Dere kjenner ikke oss!». De skal imidlertid ha fått mest oppmerksomhet for å ha feilstavet verbet slåss. Skandalene og kontroversene vil nok prege russedekningen også i årene fremover.

Trøsten for russen får være at det ikke er mulig å ha et troverdig ungdomsopprør uten at voksne blir provosert. Dermed er en opphetet mediedebatt antakelig også russetidens viktigste suksessindikator.

Russ eller ikke: Gratulerer med dagen og ta vare på hverandre.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.