Hvor kommer du fra? – RA!

– Har du lappen? 

– Nja.

Det er alltid trist når noen legger ned og en arbeidsplass forsvinner. Jeg startet i Rogalands Avis som fotojournalist i utplassering fra et universitet utenfor Liverpool i 2006. Til og med han jeg var i utplassering hos var utplassert – fra Nav. 

RA var en slik plass. Et sted du fikk en sjanse til å vise at du kunne levere. Uavhengig av bakgrunn, utdannelse og rykte. 

Det passet meg ypperlig, som en enkel og småredd student med CV fra sommermarkedet til Coop Obs, hadde jeg mest erfaring med plenklippere og hagestoler. I RA betydde ikke det noe, men du måtte være hurtig – og tåle dårlig betaling. 

Så måtte du helst ha lappen. I det minste påstå at du hadde lappen. 

Fra direktører til Klemetsen

Jeg visste ganske lite om livet i en avis den gangen. Jeg fikk bare beskjed om å henge på, for her gikk det tydeligvis unna. 

Min kollega i utplassering fra Nav, og jeg i utplassering hos han, tok bilder av alt fra Viking-kamper i haglbyger, musikkfestivaler, bryllupet til Ole Klemetsen – til portretter av museumsdirektører, ordførere og biskoper, for å ikke glemme Kari Mills. Regionens store beskytter av pusekatter. 

Forsøkte å selge Rogalands Avis før nedleggelsen

Som ansatt i Rogalands Avis hadde du kanskje ni liv, men noe pusekatt kunne du ikke være. 

Det var deadline hver dag og avisa skulle i trykken. Du måtte krumme nakken, og med RA-kortet rundt halsen åpnet dører seg fra venstre og høyre. Kortet var som en attest på en som fikk ting gjort, og som hadde kronisk dårlig tid.

En hverdag i RA kunne by på det utroligste – når jeg trodde jeg hadde opplevd alt, kom det alltid mer. Arbeidsdagene var både varierte og intense, og sakene folkelige og tabloide. 

Jeg kunne starte dagen med å møte en frustrert pasient på en traust del av sykehuset, så kjøre videre til et sterilt teppe-kontor på Forus for å ta bilde av en direktør som hadde ca. tre minutter til meg, før jeg der bar rett på hockeykamp, og hvor jeg avsluttet dagen med en gladsak om tildeling av midler til oljemuseet. Sånn gikk dagene og ukene.

Like barn skaper best

Jeg var på gravøl med tidligere kollegaer fra avisen, og der gikk det opp noen lys med høy watt. Jeg forsto plutselig hvor jeg kom fra. Hvor min konstante iver etter å skape, prøve og spørre fikk grobunn og fotfeste. Det var selvsagt i RA. 

Her lærte vi å stille de vanskelige spørsmålene, og å ta rogalendingens opplevelser, arbeidsliv og hverdag på alvor.

Uavhengig av mengde saker, i RA fikk vi leke så lenge lekenheten var gjennomtenkt og saken hadde avisens stempel. Snert, frisk heading, direkte, store bilder. En fikk være med på å dokumentere liv og samfunn mens det suste forbi. Og det var en privilegert jobb – men først i voksen alder forsto jeg hvor mye jeg faktisk lærte her.

Tilbake til gravølen. Det var ikke en antydning til begravelsesstemning denne kvelden, tvert imot! Det var heller en hyllest og anerkjennelse til hverandre som kollegaer, at avisen hadde gjort utrolig mye bra for den objektive journalistikken. Jeg gikk hjem den kvelden og forsto mye mer av meg selv. 

Les hos KOM24:

Jesus Crisis – nå igjen?

Nå forsvinner avisen, det syntes jeg er trist. Både for unge sultne fotojournalister som jeg selv var, og for regionen vår som helhet. For med RA-kortet rundt halsen åpnet det seg dører i alle deler av samfunnet. 

Rogalands Avis har omtalt alt fra næringslivet og det offentlige, til sport- og kulturaktører, som har gitt positive og viktige ringvirkninger til regionen siden 1899. Byen vår blir litt fattigere når kortet blir lagt i skuffen og dørene lukkes.

Det er altså ingen tvil hvor kommer jeg fra: RA!

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.