Syltynt forsvar for kvinneprisen

Lederen for Medienettverket Jannicke Kjeilen Dyrøy har leita djupt i adjektivordboka for å dele ut karakteristikker i stedet for et saklig forsvar for ordningen med egne lederpriser til kvinner.

Hun påstår at jeg har et «tilbakeskuende tunnelsyn». Det er en ubegrunnet påstand. Jeg skriver at kvotering og kvinnepriser var noe som kom på 70-tallet, og noe musikkbransjen slutta med allerede i 2010. Det er ikke tilbakeskuende men et framsynt argument for at prisen er utdatert.

Den eneste som stiller kvinnelige medieledere i et dårlig lys i denne debatten, er Odd Isungset

Jeg har aldri vært inne i noen kjønnspolitisk tunnel. Tunnelsyn har de som ikke ser at en sak har flere sider, og som tviholder på sitt. Beskrivelsen passer derfor bedre på Dyrøy enn på meg. Jeg skriver at prisen kan ha hatt en funksjon, men at den er utdatert.

Det er hun som er tilbakeskuende ved å gå helt tilbake til kjønnsstatistikken fra 2018 for å forsvare prisen. Den ferskeste MBL- statistikken viser nemlig noe helt annet til glede for alle som er opptatt av likestilling.

I 2021 var 50 % av de redaksjonelle mellomlederne kvinner. I toppledergruppene var det 41 %, mens kvinneandelen blant de nyansatte var 57 %.

I stedet for å glede seg over at NRK og DN nå har kvinnelige toppledere er Dyrøy tilbakeskuende opptatt av at det bare var menn som ledet de to bedriftene tidligere.

I sarkastiske ordelag skriver hun at jeg er «påtatt undrende». Det er jeg ikke. Jeg tenkte på den merkelige kjønnsdelingen da Facebook rant over med gratulasjoner til de nominerte. Da husket jeg musikkpris-debatten. Jeg husket også hvordan mediene latterliggjorde annonsen til meglerfirmaet Nordvik & partners i januar i år. På en side hyllet firmaet sine beste meglere, og på neste side kåret de sine beste kvinnelige meglere.

Så lurte jeg på hvordan vi ville forholdt oss til slike kåringer i andre bransjer: Årets beste kvinnelige banksjef kanskje? Eller årets beste kvinnelige arkitekt, politiker, rektor eller forfatter?

Noen av de som halvhjertet forsvarer prisen peker på idretten og filmen. Det mener jeg er helt irrelevant. I idretten er de fysiske forskjellene så store at utøverne konkurrerer og premieres i ulike klasser. Men på idrettsgallaen kåres i tillegg årets lag, årets trener, årets forbilde og årets ærespris uavhengig av kjønn.

I film er det stor forskjell på manns- og kvinnerollene som skuespiller. Men det er kjønnsnøytrale kåringer av hedersprisen, beste manus, beste regi og beste foto. Gullruten kåret for øvrig lenge beste mannlige og beste kvinnelige programleder. Det har de sluttet med.

Sun Heidi Sæbø som vant kvinneprisen i fjor snakket under årets prisutdeling om at det var en elefant i rommet. Dyrøy hevdet at jeg slo inn åpne dører. Det må bety at begge egentlig er enig i at prisen er utdatert. Derfor bør Medienettverket slippe elefanten ut av de åpne dørene.

Det vil være frigjørende både for elefanten og for de kvinnelige medielederne.

——————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.