Uavhengige redaktører - en grunnleggende del av forretningsidéen

Svarer på Bernt Olufsens kommentar «Hjerneblødning i norske medier?.

I «gamle dager» hadde hvert enkelt mediehus i Schibsted selv alle de funksjonene de trengte for å drive virksomheten. De hadde sine egne trykkerier, sine egne annonse- og brukermarkedsenheter, sine egne IT-avdelinger og så videre. Konsernet var som et holdingselskap som satt i Apotekergaten og forvaltet pengene på overordnet nivå. Hadde vi fortsatt på denne måten hadde vi neppe hatt levedyktige mediehus igjen. Spørsmålet Bernt Olufsen tar opp i Medier24 er om vi har tapt den redaksjonelle uavhengigheten på veien til mer samarbeid, flere fellesfunksjoner og mer standardisering. Vårt svar er et klokkeklart nei.

KOMMENTAR:

Hjerneblødning i norske medier?

Det er bra at den redaksjonelle uavhengigheten blir diskutert og voktet, men det er ingen logisk motsetning mellom fornuftige eiere og redaktørenes synspunkter i dette viktige spørsmålet. Selv de som ikke vil anerkjenne at vi som eiere faktisk også kan ha en ekte forståelse for samfunnsansvar, vil kanskje tro oss på at det ville være svært negativt for forretningen om vi truer redaktørenes uavhengige rolle. Tilliten til at mediene er frie og uavhengige, ikke bare i forhold til sterke eksterne krefter, men i forhold til sine egne eiere, er faktisk en viktig del av forretningsidéen. En idé som har tjent oss godt gjennom 180 år.

Olufsen tegner i Medier24 et bilde av endringer og premisser man skulle tro ville føre ham til en konklusjon om at uavhengigheten er truet. Men der havner han heldigvis ikke. Han skriver «Det mest spennende spørsmålet nå er i hvilken grad konsernene vil påvirke redaksjonenes uavhengighet i årene som kommer.» Vi forstår dette slik at han til tross for bekymring for «hjerneblødning i norske medier» likevel kommer til at det foreløpig står ganske bra til. Det er i så fall bra.

Olufsen skriver også om en britisk redaktør som sier han bruker 70 prosent av sin tid på kommersielle spørsmål, men når det kommer til Norge skriver han «Flere av dagens norske publishere forteller meg at de bruker det meste av sin tid på journalistiske spørsmål.» Jeg vil tro han mener at dette er en god ting.

Mediekrisen som begynte med finanskrisen på slutten av 2000-tallet og sammenfalt med dramatiske strukturelle endringer, spesielt på grunn av konkurransen fra de globale tech-gigantene, er etter hvert godt gjennomlyst. Kostnadsreduksjoner, effektiviseringstiltak og langt sterkere satsing på felles løsninger kom som en av konsekvensene. Men det var ikke bare krisen som gjorde disse endringene nødvendige - de kom også av et sterkt behov for store digitale investeringer. Investeringer det hadde vært helt umulig for hvert enkelt mediehus å gjennomføre alene.

I tillegg til samordning og fellesenheter heiser Olufsen to andre røde (eller gule?) flagg: Løsningen med eneledere for mediehusene, blant mange kalt publishere, og styrer uten eksterne representanter. Til det første har vi vanskelig for å se at dette skulle være en trussel for den redaksjonelle uavhengigheten, heller tvert imot. I et samspill med redaktørene legger vi til rette for at de skal kunne bruke det meste av tiden sin på journalistiske spørsmål og på redaksjonell strategi. Vi har vanskelig for å se at redaktørene var mer uavhengige i den tiden de også skulle forholde seg til en egen administrerende direktør for hvert enkelt mediehus. Når det gjelder styresammensetning så peker Olufsen på et dilemma. Det er ingen tvil om at lokale, eksterne, styrerepresentanter bidrar med verdifulle vurderinger i et styre. Samtidig så kan vi ikke underslå at våre mediehus er heleid av Schibsted og tett integrert i funksjoner og strategier som er viktige for hvert enkelt mediehus og som ligger utenfor hvert enkelt mediehus-AS. Vår løsning på dilemmaet har vært å satse på stiftelser knyttet til hver enkelt avis, ledet av sterke lokale representanter. Disse er gode sparringpartnere for hver enkelt ansvarlige redaktør og møter også oss som eiere.

Samordning, fellesløsninger og standardisering, på alle områder som ikke har med journalistikken og de redaksjonelle prioriteringene å gjøre, mener vi er en viktig årsak til at vi til tross for mange ekstremt krevende år ser en journalistisk kvalitet som er bedre enn noen gang, og en tilslutning fra lesere og brukere som gjør oss både ydmyke og stolte. Innovasjonene, muligheten til å rekruttere de beste av de beste, kraften til å satse og viljen til å ta risiko har ført oss dit vi er i dag. På hele denne reisen har kompetente, kloke og uavhengige redaktører vært en grunnleggende forutsetning for å lykkes. Jeg kjenner meg trygg på at vi aldri blir så dumme at vi setter disse grunnleggende suksessfaktorene i spill.