–  Selv om Stephansen har en lang og innholdsrik bakgrunn som journalist og redaktør, strever han fortsatt med å beherske debattetik, skriver Sahara Muhaisen.
– Selv om Stephansen har en lang og innholdsrik bakgrunn som journalist og redaktør, strever han fortsatt med å beherske debattetikk, skriver Sahara Muhaisen.

KOMMENTAR:

Når ironi blir til idioti

«Hvis sjefen din bruker den samme ironiske tonen som Stephansen, bytt ham ut», skriver Sahara Muhaisen.

Publisert

I denne labyrintiske verden av begreper og meninger, har mange lest VG-kommentator Selma Morens betraktninger om woke-fenomenet.

Hun mener ordet blir brukt som et skjellsord, og at nettrollene kommer stormende, klare til å kjempe mot woke-maktene.

Moren skrev blant annet: «Jeg anerkjenner at det finnes rasisme, sexisme, homofobi og transfobi, også i landet vårt, og jeg synes vi som regel burde lytte til hverandre når noen føler seg tråkket på. Lytte. Ikke rive, slette, destruere» og «Hvis jeg er hysterisk og lettkrenket fordi jeg mener diskriminering eksisterer, da er vi ganske lang ute på viddene».

Selvfølgelig gikk kommentarfeltene i spinn, hovedsakelig på Facebook.

Men så meldte Erik Stephansen, en slags selverklært veiviser i terrenget, seg inn. Han postulerer i egen avis at Moren ikke har skjønt woke-bevegelsens kjerne og dens dype konsekvenser.

Stephansen forklarer at ml-bevegelsen var «woke», at de hadde sterke meninger om hva som var rett og galt og hva alle burde mene, og at de var ivrige tilhengere av studentene i Kina som hadde gjennomført Kulturrevolusjonen.

Han mener selvsagt ikke å sammenlikne rettighetskamp med folkemord, men så gjør han det likevel.

Så her befinner vi oss, midt i en duell.

Men frykt ikke, mine damer og herrer, for i dag er ikke dagen for å utpeke en triumfator og en slagen blant Moren og Stephansen.

Retorikk i krise

Dagens tema er talekunst.

La oss se nærmere på et eksempel fra det retoriske repertoaret til Nettavisens politiske redaktør:

«Jeg tror hun gjorde seg til, i håp om å få akkurat den reaksjonen som hun fikk. Derfor er det fristende å ta på seg pappa-stemmen og svare med myk (mansplaining-) røst»

Stephansen påstår at dette er ironi. Men i realiteten er det uvett.

Mansplaining er knyttet til patriarkalske strukturer, hvor menn tradisjonelt har blitt ansett som mer autoritative og kunnskapsrike.

Stephansen markerer at han som mann har en overlegen posisjon, og at hun som kvinne ikke har tilstrekkelig kunnskap om saken til å delta i diskusjonen på like fot. Det er kanskje ikke så overraskende når han mener likestillingen har gått for langt.

Når en mann sier rett ut til en kvinne at hun nå blir utsatt for mansplaining, gjør det ikke situasjonen mindre problematisk. Tvert imot, forsterker det maktubalansen og paternalismen.

Det er ikke engang nødvendig å snakke til henne i en respektfull tone, eller å forutsette at hun mener det seriøst og ikke bare «gjorde seg til».

Hvis ikke Stephansen kan se at det å mansplaine til Moren er nedlatende og diskriminerende, så er det ikke ironi vi snakker om, det er rett og slett idioti.

Pappa vet best

Så er det den beryktede «pappa-stemmen» da. Redaktøren kaller teksten til sin bransjekollega som er uenig med ham, for barnslig og uinformert tullball. Han velger å sette tonen med nedverdigende kommentarer, tilsynelatende fordi hun er hele 39 år yngre og blir ansett som en uvitende lærling i livets skole.

«Hei Selma, kom så skal jeg forklare deg hva woke er»

Stephansen synes denne tittelen er en perfekt måte å starte en saklig og respektfull debatt på.

Gjennom hans retorikk ser man at både kjønn og aldersforskjell er en utmerket grunn til å snakke pretensiøst til unge, voksne kvinner. Hvor skulle vi ellers lære noe uten den veiledningen fra våre eldre og klokere mannlige kolleger og ikke-kolleger? Uten deres visdomsord ville vi jo fortsatt vandre rundt i mørket.

Stephansen kunne ha valgt en mindre nedlatende tittel som faktisk inviterte til en konstruktiv samtale. Men det er han vel ikke kjent for.

For selv om Stephansen har en lang og innholdsrik bakgrunn som journalist og redaktør, strever han fortsatt med å beherske debattetikk.

Nettroll i sjefsstolen?

Redaktøren med lang CV, opptrer nærmest som et nettroll heller enn som en erfaren debattant. Han viser nettrollenes karakteristiske oppførsel: provokasjon, avsporing og gjentakelse. Jeg vil snart gi eksempler.

Kommentaren som ligger ute er en litt bedre versjon av Stephansens opprinnelige kommentar. Etter en oppfordring fra sin egen 19 år gamle datter, tok han seg bryet med å redigere teksten.

Men selv om den ironiske mansplainier-tonen nå er dempet noe, vitner teksten fortsatt om et påfallende behov for å belære, noe som dessverre ikke er en god moderering.

Her er en bukett fra både Stephansens gamle og nye versjon.

«Nå er jeg blant dem som tror at Selma Moren gjør seg dummere enn hun er.»

«Jeg skjønner at du anser deg selv som et godt menneske, Selma. På de godes side, liksom. De som kjemper mot det onde.»

«Dette synes jeg du skal tenke på, Selma.»

«Jeg synes også du skal lese deg opp litt, Selma.»

«Det synes jeg du kan grunne litt på.»

«Som jeg skrev litt lenger oppe, så tror jeg du er smartere enn du later som. Dette klarer du.»

Å posisjonere seg selv som en mer fornuftig og moden stemme, er ikke uvanlig for Stephansen. Før han fremfører sine argumenter, tar han ofte denne rollen.

Det ser man, som eksempel, i debatten om Nasjonalmuseet og Krohgs bilde for noen uker siden.

Her argumenterte han mot Jens Kihl og Emil André Erstad, og innledet sin kommentar med at det er lov å kritisere kolleger. Ja, det er nok det. Men så begynte Stephansen å betegne sine motdebattanter som selvhøytidelige med tankefeil og ironiserte han over deres «kunnskapsrike» argumenter.

Stephansen er altså en pappa, men ikke for alle. Selv om han brukte en hovmodig tone med de to mannlige, unge voksne kolleger, benyttet redaktøren seg ikke av pappa-stemmen – slik han gjorde med Moren.

Bytt ham ut!

Dét som bekymrer meg mest, er om Stephansen også bruker pappa-stemmen med sine unge kvinnelige kolleger i Nettavisen.

Stephansen bør seriøst reflektere over holdningene sine.

Med sjefsstolen kommer det et ansvar for å skape en trygg og inkluderende arbeidskultur, både internt i avisen og eksternt i bransjen.

ABC-respekt er å vise toleranse for andres meninger og møte argumentasjon med argumentasjon, og ikke mansplaining og hersketeknikker i liksomironidrakt.

Til dere unge kvinner der ute, hvis sjefen din bruker den samme ironiske tonen som Stephansen, bytt ham ut. Det er på tide å gå til en arbeidsplass som virkelig verdsetter deg. De er mange.

Og la de allvitende herrene more seg med hverandre der de er, før de stikker av med pensjon.

Men det aller beste er om HR griper inn og gjør noe.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.

Powered by Labrador CMS