Waatland snubler i egne fotnoter

«Trenger Dagsavisen ny leder eller ny eier?» spør Erik Waatland i Medier24, et drøyt halvår etter at han stilte spørsmålet om vi egentlig trenger Dagsavisen.

Ettersom det fortsatt er uklart for Waatland om Dagsavisen trengs, er det betimelig at en ny ledelse, med entusiasme rundt prosjektet, svarer ut det. Dagsavisen har vært igjennom mange omveltninger og endringer de siste 20 årene, og det er krevende å stå i endringer over tid.

Vi mener like fullt at denne avisa er like viktig i dag som den var for 140 år siden. Og helt sikkert viktigere enn den var for 20 år siden. Uten at det nødvendigvis er vår fortjeneste, men et resultat av store, raske politiske skifter og et nytt behov for et kompass å orientere etter. 

Vi lever i en svært turbulent tid. I en tid der mange føler seg maktesløse og alene, sniker individualismen seg fram. Enkeltvis er vi et lett bytte for stadig mektigere krefter som vil splitte oss. Dagsavisen er på jobb for fellesskapet.

Vår journalistikk skal ruste folk i møte med makt. Vi ønsker å øke motstandskraften – gjennom kunnskap og meningsbrytning - mot politiske vinder som bryter med vår formålsparagraf og berettigelse som avis. Vi er til for å forsvare det liberale demokratiet og institusjonene som holder det oppe. 

Våre idealer om frihet, demokrati og likeverd er igjen under press. Rettigheter, etablerte måter å tenke på om samfunnet og et helt verdisett trues nå. Derfor ønsker vi å stimulere folk til å stå opp for egne og andres rettigheter. Vår jobb er å vise at kampen for rettigheter ikke er over. Den må kjempes kontinuerlig.

Vi skal eksempelvis vise hvorfor det er et problem for samfunnet at forskjellene øker. Mange synes at det er helt greit, det gjør ikke vi. Når vi skriver om politikk og økonomi, gjør vi det fra de virkelige verdiskapernes perspektiv. Litt som en motsetning til næringslivsavisene, som er til for bedriftseiere, ledere og andre samfunnstopper. Dagsavisen ser samfunnet nedenfra, på linje med vanlige folk.

Avisa trenger nytt eierskap, hevder Waatland. Ellers mener han at faren er stor for at «140-åringen blir redusert til en fotnote i norsk pressehistorie». For det første kan Arbeiderbladet/Dagsavisen aldri bli til en fotnote. Og som ny ledelse, kan vi kan love at vårt oppdrag og posisjon gjelder helt uavhengig av hvem som er vår eier. 

Antydningen fra Waatland om at avisas midler nærmest sløses bort på teknologiutvikling og administrasjon, er merkelig. At enhver avis i et moderne mediemarked, om man er fem eller femti ansatte, trenger en grunnleggende pakke med systemer for publisering, kundereiser og annen støttefunksjonalitet, kan ikke komme som noen overraskelse for verken Waatland eller andre. Men så er det også en realitet at det er økonomisk tøffere å bære kostnadene jo mindre man er.

Det som er helt riktig, er at vår rekkevidde har blitt betraktelig redusert gjennom 2024. Både algoritmer hos tredjepart, særlig Facebook, og omleggingen til mer plussinnhold, har rammet trafikken. I tillegg har vi avviklet flere lokale utgaver. Resultatet av dette er ikke overraskende. Vi visste at dette ville treffe oss i 2024.

Dagsavisen har vært en abonnementsavis i 140 år, det er en historie vi er stolte av, og det er sånn sett ingen nyhet at vi også fremover skal leve av abonnementsinntekter. For at det skal fungere, må vi bli spissere og mer tydelig på Dagsavisens oppdrag og innhold. Vi vet hvor vi skal.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.

KOMMENTAR:

Hva var det Dagsavisen trengte nå? Ny leder eller ny eier?

Tidligere klubbleder tar knallhardt oppgjør med konsernsjefen i Mentor Medier

Avviser at Dagsavisen er melkeku: – En påstand jeg absolutt ikke er enig i