Vebjørn Selbekk møtte Lars Vilks og Flemming Rose i København i 2016.Privat
DEBATT:
Lars Vilks var den modigste
«Av hele det skandinaviske persongalleriet i karikaturstriden var det nå avdøde Lars Vilks som viste det største personlige motet.», skriver Vebjørn Selbekk.
VebjørnSelbekkSjefredaktør, Dagen
Publisert
Denne artikkelen er over to år gammel.
Høsten og vinteren 2005-2006 var ingen av oss som på ulike måter ble involvert i karikaturstriden som skjønte hvor store de personlige konsekvensene skulle bli av å tegne, publisere eller gjenopptrykke de såkalte Muhammed-karikaturene.
De tolv danske tegnerne som var blitt invitert til å tegne islams profet «slik de så ham», visste det ikke. Jyllandspostens kulturredaktør Flemming Rose som bestilte og offentliggjorde tegningene, kunne ikke forutsi det. Og de av oss som trykte faksimiler for å vise leserne våre hva saken handlet om, hadde heller ingen anelse.
Det internasjonale raseriet, opptøyene og brenningen av flagg og ambassader kom som en komplett overraskelse på oss alle. Det gjorde også drapstruslene som haglet inn og den politibeskyttelsen de resulterte i. Man ble nærmest stående som en tilskuer til det ragnarokket som utspilte seg. Skjer dette virkelig?
For den svenske kunstneren Lars Vilks var situasjonen en ganske annen. Da han laget sin Muhammed-tegning i 2007, var han fullt klar over det som hadde skjedd i Danmark året før. Ja, hans egen gjengivelse av islams profet var på en måte en kommentar til den danske karikaturstriden. Det var Vilks måte å vise skandinavisk solidaritet på.
Nettopp fordi Lars Vilks visste hva han gikk til, må man si at det var han som viste det største personlige motet. Mens andre ramlet uforvarende inn i karikaturgalskapen, så gjorde Lars Vilks det med overlegg.
Han hadde sett at danske tegnere og Jyllandspostens redaktører måtte følges av politifolk for nærmest hvert skritt de tok. Likevel gjorde han sitt uredde valg. Det er dypt imponerende.
I Lars Vilks verden var det en selvfølge at verken pressen eller kunsten kan akseptere at islamske tabuer får lov til å innskrenke ytringsfriheten. Verken avisenes karikaturtegnere eller andre kunstnere kan godta å jobbe med påholden penn. Utøve sin kunst på islamistiske fundamentalister og terroristers nåde og under deres forhåndssensur.
Denne uviljen mot å la seg kue av autoriteter, enten de er sekulære eller religiøse går som en rød tråd gjennom Lars Vilks kunstnerliv. Han var en anarkistisk kunstner i ordets beste forstand.
Før tegningen av en hund med menneskehode gjorde Vilks berømt og beryktet i hele verden, var hans to mest kjente kunstverk drivved-tårnet Nimis og kjempeskulpturen Arx. De var begge ulovlig oppført i naturreservater, og Vilks førte en årelang kamp mot påleggene om å få dem fjernet.
Lars Vilks var altså kunstneren som opplevde både å bli bøtelagt av svenske myndigheter og få en pris på hodet sitt av Al-Qaida.
Men Vilks var ikke bare den som viste det største personlige motet. Han var også personen som betalte den høyeste personlige prisen for sin befatning med karikaturstriden. For i hans hjemland var det svært liten forståelse både for det han hadde gjort og for hvorfor han hadde gjort det.
Lars Vilks levde de siste 15 årene av sitt liv i en meget isolert tilværelse. Ikke bare på grunn av den døgnkontinuerlige politibeskyttelsen, men også fordi han i stor grad var avskåret fra den svenske samfunnsdebatten. Lars Vilks var i praksis en untouchable i den politiske korrekthetens Sverige.
Det er symptomatisk i så måte at kunstneres 70-årslag i 2016 ble arrangert i København av hans danske støttekomité og ikke i hans eget hjemland. Den feiringen hadde jeg gleden av å delta i og det er to ting som har brent seg fast i minnet derfra. For det første måten bygningen der festlighetene skulle finne sted var bevoktet av tungt bevæpnede, danske politimenn som stod oppmarsjert med sine maskinpistoler. Her skulle det tydeligvis ikke tas noen sjanser etter terroraksjonen året før som jo også i utgangspunktet var rettet mot den samme svenske gjesten.
Og så gjorde bursdagsbarnet selv et sterkt inntrykk med sitt milde vesen. Selv om det var utlovt en dusør for å drepe ham - 100.000 dollar med en bonus på ytterligere 50.000 dersom han ble avlivet ved å få strupen skåret over - så tok han det hele på en rolig, fattet og litt underfundig måte. Det virket nesten som han betraktet det hele utenfra, som et slags kunstprosjekt.
Han stod på terroristenes dødsliste og kom levende fra flere drapsforsøk og attentatplaner. Men han overlevde ikke forrige søndags biltur med det svenske sikkerhetspolitiet. Det er fullstendig ufattelig.