Når noe var gått alvorlig galt i mediehuset, kommenterte vår svenske billedredaktør nesten alltid:
- Han måste ha blivit drabbad av en journalistisk hjärnblödning..
Spørsmålet er om dette kan skje når direktørene i stigende grad utfordrer den tradisjonelle redaktørrollen, slik den er nedfelt i Redaktørplakaten og Medieansvarsloven? En serie hendelser i medie-Norge gjør at Norsk Redaktørforening omsider setter temaet på sin dagsorden: «Eierstyring versus redaktørkontroll» er tittelen på et nettmøte denne uka.
Her er noen utviklingstrekk fra det siste tiåret:
1. Publishermodellen er innført i stadig flere mediehus. Tradisjonelle prinsipper for redaksjonell uavhengighet og integritet utfordres stadig oftere.
2. Avisstyrene befolkes sjeldnere av uavhengige styremedlemmer med røtter i lokalsamfunn og kulturliv. Styret består av medlemmer som har en eller annen sentral konsernfunksjon.
3. Mediekonsernene overtar ansvaret for stadig flere funksjoner i mediehuset, innenfor økonomi, marked og personalforvaltning. Abonnementsalg blir i stigende grad et redaksjonelt rapporteringsområde, veiledet av konsernstøtte eller «nyhetsdirektøren» som det nå heter i Amedia.
Jeg liker ikke denne utviklingen og tror den kan bidra til utarming av mangfold, svekket journalistisk kvalitet og redusert betydning av medienes demokratibyggende funksjoner.
Bildet er selvsagt ikke svart/hvitt. Den digitale transformasjonen og endrede markedsbetingelser måtte føre til endringer, effektivisering og modernisering. Det er likevel ikke slik at sentralisme alltid er løsningen på kompliserte utfordringer. Noen ganger er meningsbrytning og balansering av kryssende hensyn nødvendig for å finne fram til langsiktige og bærekraftige løsninger.
Redaktøren som måtte gå
Konflikten mellom eierstyring og redaktørkontroll er virkelig satt på spissen ved den oppsiktsvekkende avgangen til sjefredaktøren i nettavisen «Nidaros», angivelig etter utidig innblanding i redaktøransvaret fra avisens styre og Amedia. Sjefredaktør Vanja Holst har vist til urealistiske volumkrav og sitt ønske om å satse mer på undersøkende kvalitetsjournalistikk. Det finnes sikkert flere forklaringer på dette, men jeg tror mange genuine pressefolk kjenner seg igjen i problemstillingen.
Historisk var det politiske partier og interesseorganisasjoner som utfordret redaksjonell uavhengighet i norske medier. Etter årene med ideologisk frigjøring har de kommersielle kreftene mer og mer overtatt denne rollen.
Siden 1953 har vi hatt Redaktørplakaten, en overenskomst mellom redaktører og utgivere, som en ganske unik garanti for redaktørens frie rolle som ansvarlig for både redaksjonelt innhold og annonser. Uavhengig av direktør og styre. Fra 2009 er prinsippene herfra forsterket og innført i Loven om redaksjonell fridom, som sikrer redaktørens suverene ansvar og kontroll over mediets innhold. Ansvaret omfatter også de journalistiske arbeidsmetoder. Loven om redaksjonell fridom ble ifjor inkorporert i den nye Medieansvarsloven. På mine reiser rundt omkring i verden har mang en medieleder latt seg imponere over disse innretningene, som langt fra er selvskrevne.
Arven etter Tinius
Som medieeier var Tinius Nagell-Erichsen opptatt av å forsvare disse samfunnsviktige prinsippene. Han kalte seg gjerne «bestyrer», men var egentlig mer opptatt av å forsvare redaksjonenes uavhengighet enn å bygge privat formue inn i det hinsidige.
- Jeg klarer ikke spise mer enn én biff om dagen, sa Tinius og testamenterte størsteparten av sin formue til Stiftelsen Tinius, som er opprettet bl.a. til forsvar av Aftenpostens og Verdens Gangs redaksjonelle uavhengighet. Stiftelsen har i dag negativ eierkontroll over Schibsted-konsernet.
Denne har likevel ikke vært til hinder for organisatoriske grep og samordning som kan påvirke mediehusenes uavhengige stilling. For eksempel ble redaktørrollen fjernet med et pennestrøk i flere lokalaviser på Sørlandet, og innordnet i en felles redaktørfunksjon. Etter protester bl.a. på lederplass i Fædrelandsvennen innførte man senere den lattervekkende yrkestittel «tilstedeværende redaktør» i lokalavisene.
Da Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen i sin tid ble en del av Media Norge og senere Schibsted Norge, var det ledsaget av forsikringer om at Stiftelsen Tinius garanterte for mediehusenes selvstendige rolle. Uavhengig lokal styrerepresentasjon var vedtektsfestet, men under tiden ble styrene «vannet ut» med konsernfolk. Senere er Fædrelandsvennen avhendet til Polaris-konsernet og Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad har fått felles administrasjon og styre. Sjefredaktørene skal sikre den lokale profilen i de to store regionavisene.
Polaris-konsernet har i større del beholdt en todelt ledermodell i sine avishus, bl.a. i Adresseavisen og Sunnmørsposten. I noen grad har lokale og konkurransemessige forhold vært avgjørende for valg av ledermodell.
Kontradiksjon er nødvendig
Som ansvarlig redaktør i VG gjennom 17 år hadde jeg god erfaring med todelt lederskap. Selv om jeg storparten av tiden delte lederoppgaven i avishuset med Aslak Ona, hvis kommersielle forståelse var ubegrenset. Todelingen sikret kontradiksjon om krevende saker i avisledelsen, og bidro til en fornuftig balanse mellom børs og katedral i mange henseende uten at organisasjonens drivkrefter ble redusert.
Gjennom viktige år i VGs suksesshistorie hadde avisen en disponent og hele tre sjefredaktører. Det ble kanskje litt for mye av det gode. Antallet ble senere redusert til to sjefredaktører og med utnevnelsen av Einar Hanseid i 1987 ble det redaksjonelle lederskap samlet på en hånd.
I disse årene ble det gjennomført forhandlinger mellom administrasjon og redaksjon om annonsesalg og plasseringer. En maksimal grense på 25 prosent annonseinnhold ble satt. Side 1 og siste side skulle ikke inneholde annonser. Midtsidene skulle være forbehold redaksjonelt innhold. Annonser kunne heller ikke plasseres på side 3 som var motstående ledersiden. Kontekstuelt annonsesalg var forbudt. Tekstlike annonser ble avvist.
Men redaksjonsledelsen var likevel ikke uten kommersiell forståelse:
- Pengene i min ryggsekk, som jeg hvert år bærer over gaten, er vår uavhengighet, sa salige Oskar Hasselknippe, VGs sjefredaktør gjennom 25 år. Han siktet til utbetalingen av royalty til Aftenpostens eiere som hadde kontor på den andre siden av Akersgaten.
En Mercedes til besvær
Men en vakker (?) dag sto det plutselig en Mercedes i inngangspartiet til VG, som alle journalister måtte passere på vei til jobb. Bilen var plassert der som et element i en sponset redaksjonell satsing i regi av VG Multimedia. Papiravisen var innhentet av den digitale transformasjonen.
Siden har VGs utvikling vært fantastisk både redaksjonelt og kommersielt. Men det er et tilbakevendende spørsmål hos meg at Norges første virkelig uavhengige avis stadig står i spissen for nye kommersielle formater som utfordrer tradisjonell journalistisk tankegang.
Ved mitt første møte med en publisher kom jeg til å spørre hvor mye av arbeidsdagen hans som gikk med til redaksjonelle versus kommersielle gjøremål.
– Jeg bruker 70 prosent av min tid på det kommersielle, hovedsaklig på annonsesalg, svarte publisheren i The Dallas Morning News.
Her til lands har mange av mediehusenes publishere redaksjonell bakgrunn, men de opererer gjerne på en bunnplanke av business administration eller annen relevant tilleggsutdanning.
Ett hode – to hjernehalvdeler
Ett hode har som kjent to hjernehalvdeler. Jeg har ofte lurt på hva den høyre hjernehalvdelen hos redaktørdirektørene svarer når den venstre halvdelen gir beskjed om å tjene mer penger på merselgende innhold og annonseformater eller redusere kostnader. Den høyre halvdelen styrer våre kreative evner mens den venstre styret språket som vi bruker for å kommunisere. En vel fungerende hjerne har to halvdeler som samarbeider, men hva hvis det oppstår en hjerneblødning som fører til lammelse?
Flere av dagens norske publishere forteller meg at de bruker det meste av sin tid på journalistiske spørsmål. Dette kan de trygt gjøre fordi konsernenes matriseorganisasjon eller felles tjenestesentra har overtatt den daglige ledelsen av alt annet og fordi styrene kanskje består av konsernbundne nikkere. Publisher-rollen er opprettet mest for å ivareta visse formelle krav til daglig ledelse.
Det mest spennende spørsmålet nå er i hvilken grad konsernene vil påvirke redaksjonenes uavhengighet i årene som kommer. Grensen mellom konsernstøtte og konsernstyring kan være skjør og vanskelig å få øye på. Amedias utnevnelse av «nyhetsdirektør» på konsernnivå kan være et illevarslende signal om sterkere påvirkning når det gjelder redaksjonelle veivalg.
Like absurd er det at også NRK benytter seg av en slik stillingsbetegnelse på et linjeansvar som i all hovedsak handler om journalistisk innholdsproduksjon.
Men nå har jo selv Norsk Redaktørforening fått sin første redaktørdirektør som leder for et styre hvor flere av medlemmene er av en slik art.
I fortsettelsen blir det spennende å se hvordan Stiftelsen Tinius vil forholde seg til redaktøransvaret i Schibsteds aviser. Amedias eier, Sparebankstiftelsen, har jo også som uttrykt formål å sikre lokalavisenes viktige rolle i samfunnet. 100 prosent uavhengige redaksjoner er en absolutt forutsetning for å kunne fylle dette samfunnsoppdraget.
En mann for børs og katedral
Ole Jacob Sunde forvalter arven etter Tinius som styreleder for Stiftelsen Tinius. Samtidig er han mangeårig leder av konsernstyret i Schibsted. Sunde er en mann med sans for verdiene i både børs og katedral. Et betydelig ansvar hviler dermed på ham når det gjelder redaktørenes stilling de nærmeste årene.
Sunde har i vår fått erfare at heller ikke et todelt lederskap kan borge for et friksjonsfritt klima på toppen av et mediehus. Han skal nemlig forsøke å løse den dramatiske floken som er oppstått på i toppen av The Guardian, Storbritannias kanskje mest kjente uavhengige avis.
I følge flere britiske medier har avisens sjefredaktør, Katharine Viner, frontkollidert med avisens nye, amerikanskfødte direktør, Annette Thomas. Ifølge kilder i avisen skal forholdet være så giftig at en av dem forventes å måtte forlate avishuset. Redaksjonelle kostnader og valg av inntektsmodeller har lenge vært omstridte spørsmål i The Guardian.
Ole Jacob Sunde har overtatt rollen som midlertidig styreleder i Scott Trust, milliardstiftelsen som eier The Guardian. Ifølge The Daily Telegraph regnes Sunde nå som favoritt til å overta som styreleder på permanent basis.
