Hvorfor klarer jeg ikke helt å la meg begeistre av dansk TV2 sin avslørende dokumentar-serie «Den sorte svane»?

Hvorfor klarer jeg ikke helt å la meg begeistre av dansk TV2 sin avslørende dokumentar-serie «Den sorte svane»? Etter å ha sett fem episoder av serien, som NRK har satt sitt kvalitetsstempel på, føler jeg meg litt lurt. Det er noe ved hovedpersonen Amiras fremtreden som får mitt skjermbilde til å skurre.

Joda, dokumentar-serien skaper debatt og vekker sterke reaksjoner i regjering og folketing. For noen av de impliserte får avsløringene også alvorlige konsekvenser. Samtidig er hele produksjonen en enorm øvelse i presse-etikk.

Vi blir vitne til en serie av presseetiske problemstillinger: Kildekritikk, provokasjon som journalistisk metode, skjulte opptak av lyd og bilde, betaling av kilder, identifisering av medvirkere til kriminalitet, sikkerhet for impliserte. For å nevne noe.

Det er ikke rart at produksjonen vekker sterke reaksjoner også blant danske mediefolk. Blant de mest kritiske er Politikens sjefredaktør og sjefredaktøren i det danske Altinget.

Politikens sjefredaktør kritiserer dansk TV2 for å la seerne se fire episoder før de forteller at de kanskje er utsatt for en løgn fra hovedpersonen Amira Smajics. Hun er seriens hovedperson og den som iscenesetter kriminelle handlinger for gjengmedlemmer, advokater og påståtte samfunnsstøtter som beriker seg på hvitvasking.

Den kriminelle skattejuristen Smajics framstår som både kilde, medarbeider og provokatør i dokumentaren. Hennes dobbeltspill og løgner smitter over på TV2s troverdighet, mener Politikens sjefredaktør.

En ekstrem vågal dans

Altingets Jacob Nielsen skriver i sin anmeldelse at «hensynet til den dramatiske fortellingen settes foran hensynet til journalistisk etikk». Hele produksjonen er «en ekstrem vågal dans med presseetiske prinsipper».

Jeg deler oppfatningen til de danske redaktørene, og skulle ønske at TV2s norske medprodusent NRK redegjør mer detaljert om sine redaksjonelle vurderinger i forbindelse med publiseringen. Åpenhet om slike spørsmål bidrar jo i dag til å styrke medienes troverdighet. I stedet virker NRK å være mest opptatt av politikernes reaksjoner på avsløringene.

Redaktør Egil Sundvor i NRK viser til at det er pressens hovedoppgave å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet, og at det derfor var riktig å publisere dokumentaren. 

Samtidig sier han at vurderingene bak er «noe av det vanskeligste vi har gjort». Det er med andre ord mye å lære hvis NRK hadde vært mer åpne om hvordan de har behandlet seriens åpenbare presseetiske problemstillinger.

Tar skyhøy risiko

Mannen bak serien «Den sorte svane», journalisten Mads Brügger, er kjent for å ta skyhøy risiko med metoder helt i grenseland av hva redaktørstyrte medier driver med. Han var også mannen bak TV-dokumentaren «Muldvarpen» fra 2020, hvor en førtidspensjonert kokk og en kokaindømt skuespiller infiltrerte et miljø i Nord-Korea som drev med våpenhandel og narkotika. Også denne dokumentaren etterlot et hav av presseetiske problemstillinger.

Det er ingen tvil om at Brüggers produksjoner, flere av dem prisbelønte, innebar stor sikkerhetsrisiko for de involverte.

NRK har ikke spilt noen rolle i opptakene til serien «Den sorte svane», som skal ha vært ferdige da NRK kom inn i bildet. Vi må anta at NRK har bidratt med finansiering og i redigeringen. Blant annet er noen «småfisker» anonymisert i NRKs versjon.

Hensynet til samfunnet

Selv om de presseetiske problemstillingene er mange, synes NRK å mene at de samfunnsmessige avsløringene i Brüggers arbeid veier tyngst. Vær Varsom-plakaten inneholder en klar begrensningsregel mot å benytte skjult kamera- og lydopptak i journalistikken. Forutsetningen for slik bruk er at «det er eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning».

Pressens Faglige Utvalg har lagt til grunn en ganske romslig tolkning av denne forutsetningen, og legger i praksis mindre vekt på at det skal være «eneste mulighet».

Pressens etiske regelverk begrenser også medienes adgang til å betale kilder og intervjuobjekter for opplysninger. Dansk TV2 opplyser at Amira Smajics har fått betaling for sin medvirkerrolle som «muldvarp» i gjengmiljøet, men det sies ikke noe om hvor mye hun har mottatt. Kanskje skal vi legge til grunn at produksjonen er mer beslektet med reality-sjangeren enn journalistikk?

Mads Brügger vil neppe være enig i at dokumentaren framprovoserer de kriminelle handlinger som avsløres. Men det kan neppe være tvil om at Amira legger alt til rette for kriminell virksomhet. Problemet med bruk av provokasjon som journalistisks metode er at vi ikke kan vite helt sikkert hvordan personer ville handlet uten at mediet la forholdene til rette for kriminalitet.

Kildekritikk og kildebredde

Kildekritikk og kildebredde er dessuten et viktig kapitel i pressens etiske regelverk. Slik innholdet i serien utvikler seg kan det reises tvil om arbeidet med dette for øye er utført med tilstrekkelig kløkt. I siste episode fremstår Amira som løgner og bedragerske av stort format. Samlet sett etterlater programmene mange løse tråder og ubesvarte spørsmål.

Danske regjeringsmedlemmer framstår som rasende og sjokkerte etter seriens avsløringer av svindel med fakturafabrikker, miljøkriminalitet og bedragerier med velferdsordninger. Det ropes om behov for lovendringer. Norske politikere deltar i dette koret selv om straffeloven allerede inneholder et tilstrekkelig antall paragrafer. Kanskje er det etterforskningskapasiteten det er noe i veien med?

Skildrer begrenset miljø

Programskaperen Mads Brügger sier at han har avslørt en hel kultur av kriminelle, som står i ledetog med samfunnets besteborgere, men sannheten er at «Den sorte svane» handler om et høyst begrenset antall personer. Serien har riktignok fått dramatiske konsekvenser for en håndfull personer, bl.a. et par forretningsfolk og advokater, en lokalpolitker eller to. Flere er det foreløpig ikke. Jeg betviler likevel ikke at omfanget av bedrageriet er større, men dette fremgår ikke av dokumentasjonen.

Seriens tittel «Den sorte svane» bygger på en 300 år gammel metafor for hendelser som kommer overraskende, sett i lys av ens kunnskap. At det fullstendig usannsynlige inntreffer og forårsaker store konsekvenser.

Men den svarte svanen brukes også til å forklare et vitenskapsfilosofisk problem, som innebærer at man ikke kan generalisere på grunnlag av enkeltstående erfaringer. Heller ikke når det finnes mange slike erfaringer.

Kanskje er den siste definisjonen mest treffende her?

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.