Stopp pressen – redaktøren beklager!

Norsk presse rapporterer hver dag om urett og overgrep som begås mot enkeltmennesker eller grupper i vårt samfunn. Pressens selvkritiske øvelser etter justismordet i Baneheia gir et fortegnet bilde av redaksjonenes evne til å løse sitt samfunnsoppdrag.

Jo, det finnes utvilsomt ting å sette fingeren på ved en kritisk gjennomgang av pressedekningen i Viggo Kristiansens kamp for gjenopptagelse av Baneheia-saken. Det er sikkert også mye lærdom å høste her.

Men selvransakelsen og alle beklagelsene i media kan få et omfang som dimmer flombelysningen over rettsskandalen som dette først og fremst er.

Redaktørene bør nå reise seg fra sitt stabile ryggleie og kjempe for et sterkere innsyn i straffesaker på linje med hva våre svenske kolleger har hatt lenge.

Innsyn i bevissituasjonen etter at tiltale er tatt ut vil sette journalister bedre i stand til å stille kritiske spørsmål ved etterforskningen allerede før rettens dom. Ikke 21 år senere, slik det ser ut til at mange redaksjoner gjør i dag.

Mener mediene er for uklare i sine Baneheia-beklagelser: – Ikke tilstrekkelig

Hindringer og press

Det er vanskelig å fastslå i ettertid hva et slikt innsyn ville ført til i Baneheia-saken. Den grufulle og traumatiserende saken er veldig spesiell, også i pressesammenheng. Her ble det gjort store anstrengelser for å hindre pressen innsyn i gjerningsbeskrivelsen. Tiltalen skulle ikke omtales i detalj før saken ble behandlet i retten.

Presset mot mediene fra pårørende, bistandsadvokatene og påtalemyndigheten var usedvanlig sterkt. Allerede før rettssaken ble det holdt kontaktmøter med pressen for å hindre at ugjerningene ble beskrevet detaljert. Formaningene ble gjentatt av domstolene. Et sterkt berørt publikum presset på for å begrense omtalen av saken – av hensyn til barna.

Slik kom offer- og pårørende-perspektivet til å bli fullstendig styrende på pressedekningen. I ettertid kan man spørre seg om det massive presset samtidig svekket motivasjonen for å stille kritiske spørsmål?

Jeg vet ikke.

I utgangspunktet fulgte pressedekningen av Baneheia-etterforskningen de tradisjonelt opptrukne og anerkjente linjer. Etter pågripelsen av de to kameratene jaktet pressen på bakgrunnsopplysninger og gjerningsbeskrivelser. En nektet. En tilsto. Pressen festet seg ved fremstillingen av et DNA-spor som tilsa to gjerningspersoner. Under etterforskningen og under rettssakene ble de presseetiske reglene som skal hindre forhåndsdom stort sett etterlevd.

Mye tyder på at Presse-Norge – og NRK Sørlandet spesielt – står overfor en redaksjonell kultur som må endres

Tillit til rettsstaten

Til tross for noen oppsiktsvekkende og dypt tragiske justismord nyter den demokratiske rettsstaten alminnelig tillit i dagens Norge. Naturlig nok preger dette også i noen grad mediene. En rettskraftig frifinnelse fører som regel til at pressens kritiske drev innstilles. Rettskraftige domfellelser legges ofte til grunn for videre reportasjevirksomhet. Når er det pressen skal sette disse hensynene til side for å gjennomføre nye, kritiske undersøkelser av faktum i saken?

Når tvilen om skyldspørsmålet er berettiget. Etter en fornuftig avveining mellom sikre og usikre holdepunkter i saken.

Her ligger kjernen. Jeg savner en mer konkret debatt om hvilke undersøkelser redaksjonene burde ha gjort i Baneheia-saken. Hittil er det blitt mest unnskyldninger og beklagelser.

Det er naturlig å rette mye av oppmerksomheten mot Gjenopptagelseskommisjonens arbeid. Denne kommisjonen ble opprettet for 20 år siden for nettopp å hindre at justismord ble fullbyrdet. Mediene har nok hatt en viss tillit til at ordningen fungerer etter hensikten, og det er ikke spesielt merkelig at redaktørene unnlot å nedsette gravegrupper i en straffesak som er avvist gjentatte ganger i kommisjonen.

Historien har lært oss noe annet: Hvilke krav til åpenhet i dokumentasjon og begrunnelser bør nå stilles til arbeidet i Gjenopptagelseskommisjonen?

Hvordan unngå en ny Baneheia-skandale?

Orderud-saken neste

Det er ikke uvanlig at domfelte i straffesaker hevder sin uskyld. Flere tusen begjæringer om gjenopptak kommer til kommisjonen.

Her ligger Tore Sandbergs omfattende begjæring om gjenopptak i Orderud-saken. Erik Jensen har klaget Norge inn for Den europeiske menneskerettsdomstolen, og det arbeides med en begjæring av gjenopptak av straffesaken som ga ham 21 års fengsel. Hva vil redaktørkorpset gjøre med disse sakene?

Presseetikken sier lite om målrettet, kritisk journalistikk overfor politi og påtalemakt i straffesaker. I Vær Varsom-plakaten og PFUs praksis er man mest opptatt av å unngå forhåndsdømming av siktede og tiltalte personer.

Opplysninger fra partene i en sak skal anses som påstander og ikke kjensgjerninger. Det skal alltid opplyses om at skyldspørsmål ikke er avgjort før det foreligger en rettskraftig dom. Tilståelser skal ikke anses som bevis for skyld. Det sies lite om hvordan medier skal forholde seg til rettskraftige dommer.

Veileder fra 1992

Den siste oppdateringen av PFUs veileder i retts- og kriminalreportasjen skjedde i 1992. Norsk Presseforbund burde kanskje bestrebe seg på en modernisering av denne, og si noe om faktaundersøkelser og kritiske spørsmål i saker om gjenopptak, framfor å granske hva som gikk galt i Baneheia-dekningen.

En annen bekymring er faren for at domstolene blir hvite flekker på kartet over Norge. Dette kan skje ved at mediene ikke har ressurser til kontinuerlig overvåkning av rettsapparatet, som er helt nødvendig del av rettssikkerheten i vår samfunn.

Tidligere hadde redaksjonene spesialmedarbeidere med domstolene som sitt viktigste arbeidsområde. Slik er det ikke lenger. I dag brukes ressursene på de mest medieomtalte sakene, og ofte med journalister som har begrenset erfaring med rettsjournalistikk.

En dag for skam og dyp anger

Drapet i akebakken

Likevel er det grunn til å slå fast at norske medier i stor grad lever opp til sitt samfunnsoppdrag: Å hindre at det begås urett og overgrep mot enkeltpersoner eller grupper i samfunnet. Den årlige bunken av metoderapporter til Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP) er et tydelig bevis på dette.

Fra fjorårets bunke vil jeg framheve NRKs arbeid med «Silje-saken» i Trondheim, som førte til at statsadvokaten besluttet gjenopptak av etterforskningen i den snart 30 år gamle barnedrapssaken fra akebakken.

Jeg vil også nevne NRKs arbeid med «Vålnes-saken» i Troms, som avdekket politiets mangelfulle og kritikkverdige etterforskning i en forsvinningssak. På samme måten nevner jeg VGs opprulling av Norges verste serieovergrepssak i psykiatrien. Og selvsagt Bjørn Olav Jahrs bok – «Prosessen mot Viggo Kristiansen».

NRK har også sviktet i Baneheia-saken

Forleden leste jeg den politiske redaktøren i Bergens Tidende sin beklagelse av egen avis’ sviktende innsats i saker med maktovergrep overfor enkeltpersoner.

Men sannheten er jo at aviser som Bergens Tidende og Stavanger Aftenblad gang på gang leverer avslørende og kritisk journalistikk i slike saker.

Justismordet i Baneheia er dypt tragisk på flere måter. For Viggo Kristiansen som fikk sone i fengsel i 21 år etter en uriktig dom. Og for de pårørende som ikke har fått en oppklaring av drapssaken.

Men det er liten grunn til å svartmale pressens samfunnsrolle. Redaktørene bør nå bruke sine krefter på hva som skal til for å styrke rollen som vaktbikkje.