Frithjof Jacobsen skriver at han har vært overbevist om at Kristiansen var skyldig.
Foto: Ole Gunnar Onsøien
MENINGER:
En dag for skam og dyp anger
«At Viggo Kristiansen ikke ble frifunnet for Baneheia-drapet før nå er den største rettsskandalen i moderne tid. Vi er mange som må være med å ta ansvar for den», skriver politisk redaktør i DN Frithjof Jacobsen.
Kommentaren ble opprinnelig publisert hos Dagens Næringsliv, og er gjengitt med tillatelse.
Det gikk slik mange trodde. Etter en omfattende og grundig etterforskning innstilte Riksadvokaten i dag på at Viggo Kristiansen må frifinnes.
Nye undersøkelser viser at det ikke finnes DNA-materiale som knytter Kristiansen til drapet. Riksadvokaten peker også på at den andre drapsdømte, Jan Helge Andersen, avga en forklaring som «er preget av uriktigheter og manglende troverdighet». Denne forklaringen har vært hovedgrunnen til at Viggo Kristiansen ble dømt.
Kristiansen har sonet 21 år i fengsel. Han skulle altså ikke gjort det.
I tillegg er han med navn og bilde demonisert som barnemorder og seksuell overgriper for flere generasjoner av nordmenn. Uretten som er begått mot Kristiansen er så svimlende at det er vanskelig å ta inn over seg.
Det er dessverre også mange som må være med å bære ansvaret for at denne uretten ikke er rettet opp før nå. Jeg er en av dem, både personlig og som en del av norsk presse gjennom mange år.
At noen blir dømt på sviktende grunnlag kan skje i en rettsstat der skyldspørsmål skal avgjøres av legfolk. Da Kristiansen ble dømt i to rettsinstanser i 2001, lyktes det ikke hans forsvarer å så nok tvil om skyldspørsmålet til at retten ble overbevist. Kanskje burde de blitt det allerede den gangen, men slik er det jo i strafferetten. De som avgjør skyld gjør det uten begrunnelse, og de baserer avgjørelsen på det grunnlaget de får presentert i rettssalen. Det som skjer utenfor rettssalen kan selvsagt også spille inn. Rettsstaten er ikke perfekt.
Den egentlige skandalen er derfor ikke at Kristiansen ble dømt den gangen, men at dette ikke ble rettet opp før nå. Og her er det andre enn de som dømte den gangen som må ta ansvar. I Viggo Kristiansens tilfelle har det vært en vedvarende motvilje mot å ta inn over seg en rekke opplysninger som har tydet på at dommen ble felt på sviktende grunnlag.
Denne motviljen kjenner jeg godt. Jeg har hatt den selv. Jeg dekket aldri Baneheia-drapene, jeg jobbet heller ikke i pressen da det skjedde. Men senere har jeg hatt en rekke anledninger der jeg kunne skrevet om saken som kommentator og journalist. Jeg har latt være hver gang. Fordi jeg var overbevist om at Kristiansen var skyldig.
Så overbevist at jeg avfeide informasjon som sådde tvil om dette. Jeg tror ikke jeg er alene om dette. Ikke i pressen, heller ikke i rettsvesenet eller allmennheten.
Det er en fattig trøst egentlig, men det tvinger frem refleksjon over hvordan man kan svikte en så grunnleggende del av pressens samfunnsoppdrag. Jeg kunne brukt den stemmen og plassen jeg er tildelt til å forsøke å rette opp uretten som er begått, men jeg gjorde det ikke.
Jeg møtte ved en anledning en slektning av Viggo Kristiansen etter at jeg hadde nevnt Baneheia-saken i en kommentar om et helt annet emne. Møtet gjorde inntrykk på meg. Jeg husker at jeg synes synd på familien som ikke kunne slå seg til ro med det åpenbare, nemlig at Kristiansen var rettmessig dømt.
Jeg satt også igjen med en skepsis til Kristiansens advokater, som jeg mente holdt liv i et falsk håp for familien om at Kristiansen kunne bli frifunnet. Et håp som gjorde at advokatene kunne fortsette å ta seg betalt for det jeg mente var en håpløs prosess mot Gjenopptakelseskommisjonen.
Dette synspunktet delte jeg villig med kolleger i pressen når saken ble diskutert.
Ved en annen anledning ble jeg bedt om å lese journalisten Bjørn Olav Jahrs bok om Baneheia for å vurdere om denne kunne være grunnlag for et større journalistisk prosjekt om saken. Jeg leste boken og leverte etterpå en engasjert uttalelse om at dette burde man ikke gjøre. Jeg omtalte boken som svak og preget av en vedvarende hang til å kun presentere fakta som stemte med en forutinntatt hypotese om uskyld.
Heldigvis ble jeg ikke hørt, og prosjektet ble virkelighet. Men det fjerner ikke skammen jeg i dag kjenner på over å ha vært en av dem som ved flere anledninger har tatt til orde for at Kristiansen ikke burde få sin sak vurdert på nytt.
Det var jo egentlig jeg og mange andre som led av kognitive lukkingen og det tunnelsynet jeg beskyldte Jahr og andre av Kristiansens støttespillere for. Hvordan ble det slik?
Her skal jeg passe meg for å komme med unnskyldninger. Ansvaret for mitt svik i denne saken bærer jeg selv. Men jeg la vekt på Gjenopptakelseskommisjonens vurderinger. Ikke bare én gang, men flere ganger avslo den Kristiansens begjæring med hovedbegrunnelsen at det ikke ble presentert nye bevis. Også i den siste avgjørelsen, som er årsaken til at Kristiansen nå frifinnes, stemte to av kommisjonsmedlemmene mot en gjenopptagelse.
Formelt kan kommisjonen ha hatt rett i at det ikke forelå nye bevis. Men da saken ble etterforsket på nytt viste det seg altså raskt at det var mulig å finne nye bevis og forkaste tidligere bevis, og dermed snu hele saken på hodet. Dette kunne skjedd tidligere. Det ville spart Kristiansen for år i fengsel. At det ikke skjedde er ikke kommisjonens ansvar alene. Hadde flere engasjert seg i saken, i pressen, i opinionen og i juridiske miljøer kunne nye bevis vært funnet tidligere.
Det er bare å skamme seg. Vi er mange som har vært med på å begå en stor urett mot Viggo Kristiansen.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
