Jeg er kvinne. Se, så mye kvinne jeg er! Se min hårløse legg, se mitt overbærende smil når noen roper etter meg og spør om jeg vil ta meg en tur i køya med dem!
Neida, hviner jeg.
«Tusen takk for tilbudet, men jeg har ikke tid akkurat nå, jeg har et arbeide å skjøtte. Jeg skal gi en pasient litt medisin på sykehuset mitt, jeg skal kjøre en kunde hjem i drosja mi, jeg skal skrive en tekst til avisa jeg arbeider i.»
Hvis jeg skulle kjenne trangen til å sette noen på plass, passer jeg på å gjøre det innenfor kvinnelighetens rammer. Jeg hever et pent nappet øyenbryn, har samtidig et skjønt glimt i øyet og beveger meg videre som om ingenting egentlig har hendt. Jeg er så rund i kantene at jeg flyter bortover i korridorene.
For jeg vil ikke at menn som slimer ut replikker som innebærer at de vil pule meg, skal kjenne ubehag.
Krenket, jeg? Det ligger ikke til min kvinnelighet å være krenket, langt mindre rasende. Jeg slipper bare ut en kledelig tåre i ny og ne, for meg selv.
Vi må la menn være menn slik de selv kjenner for det, og vi må la andre kvinner være kvinner slik de føler for det, myke og bittelitt underdanige.
Men tusen takk for at du spør, for at du ikke et eneste øyeblikk klarer å glemme at jeg har jentetiss, ikke guttetiss som deg.
For karfolk er okse og kvinnfolk er ku, slik Jenny Klinge (Sp) ville sagt det med fjøs-metaforene sine.
Sier du at fulle kvinner som ikke lenger menstruerer, tafser på menn i øl-køa? Hender sikkert, det er et poeng der. Noen kvinner tror det er gøy for menn. Men det er ikke greit det heller.
«Jeg er ikke krenket, jeg er irritert!»
Å kalle en journalist søt, er upassende privat, irrelevant for situasjonen, og en hersketeknikk. I beste fall tankeløst. Men begynn å tenk, da.
«Er det nødvendig å la seg krenke», spør folk, som om det alltid er et valg.
Hva er det som gjør at man vil tvinge andre til å tåle det man selv ikke har opplevd?
Lett for deg å si, tenker jeg ofte, du som er hvit, frisk, hetero middelklassemann. De har sitt de også, topper selvmordsstatistikken. Likevel: Hvis du som mann ikke selv har følt deg tingliggjort og seksualisert innover grensene dine, godt for deg.
Men hva er det som gjør at du ikke vil anerkjenne andres følelser?
Hvis noen skulle være krenket, er det vel verdt å høre etter? Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv. Skal det ikke være lov å erkjenne følelsen av krenkethet? Skal det ikke være lov å nevne den?
Det er dessverre en klassiker å vri oppmerksomheten fra problemet det pekes på, til den som peker. I dette tilfellet kvinnene som sier fra om seksualisering på jobb.
Hvorfor gjør man egentlig det? Anser man at ukulturen ikke bør endres?
Det er tidens melodi å gjøre narr av en krenkelse. Krenkelse er begrepet man bruker når man ikke har andre ord å by på.
Tidligere var det politisk korrekt man sa, når man satt der i sandkassa og: «Buhu, løp hjem til mamma», når du ikke vil gi tilbake spaden.
Men det finnes faktiske krenkelser. Hvor blir det av empatien? Er vi tilbake i skolegården: «Jeg liker å få en snøball i trynet, så hvorfor griner du? Det er bare snø, smelter til vann.»
Oftest ser jeg likevel ikke krenkede mennesker, men irriterte mennesker, som forsøker å ta noe opp til diskusjon.
Motparten, som ikke fikser diskusjoner, forsøker seg på lettvint og banal latterliggjøring ved å kalle den andre krenket.
«Jeg er ikke krenket, jeg er irritert!» sier jeg da. «Ikke kast krenk etter meg når du ikke vil diskutere»
Vi diskuterer et utsagn, og noen ganger er det på sin plass å også vise frem irritasjon, ikke bære alt med letthetens sjarm.
Jeg er feminist!
Det er seksualisering så mange steder i samfunnet at vi knapt legger merke til det, vi har annet å gjøre, vi skal overleve i kulturen vår. Men idrettsstjerner har så lite klær på seg at de bare såvidt skjuler tissen. Og er de kvinner og har trent på seg eksplosive muskler, må de pynte seg på håret for at ingen et øyeblikk skal glemme at de er feminine.
Kvinnelige gamere blir kalt horer når de spiller. Selv når foreldre skal handle klær til unger som enda ikke har lagt merke til kjønnet sitt, blir de oppfordret til å passe på at de handler i korrekt kjønnssegregert areal. Men jeg ser endringer der, og takk for det.
Jeg ønsker meg et samfunn der hovedregelen er at kjønn er irrelevant, og så kan vi heller pynte oss med kjønn til fest. Kan vi få lov til å være ganske ukjønna, når det vi driver med på jobben, er å faktisk arbeide?
Eller er det slik at vi ser for oss at kvinneligheten vår er så skjørt satt opp, at vi må gå med den skikkelig tjukt klint på, slik nyrike bærer pengene sine, i et gullkjede rundt halsen, i en snasen bil? Må alle kunne se at vi har skikkelig mye kvinne å by på til enhver tid?
Kjønn virker fortsatt forbausende relevant, også i situasjoner der det etter mitt syn kunne vært irrelevant.
For å si det litt for enkelt med Jenny Klinge (Sp): Kunne det ikke holdt å ta på seg lebestiften når man skal leke ku og okse i enga og ellers bare gå ukjønna rundt og få gjøre jobben vår i fred?
Men visst, vi er sosiale dyr, vi vil posisjonere oss.
Og det er forskjell på hvordan ku og okse blir oppfattet i samfunnet. Det er forskjell på hva ulikt storfe må tåle. Men vi bør høre etter når noen på båsen vil diskutere.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
