Da kollega Heidi Østhus Erikssen var på Notodden for å skrive om bluesfestivalen tidligere i august, manglet det ikke på «tilbud» fra de hun snakket med.
«Det er ledig plass i bobilen min om du vil overnatte. Høhø,» var det en som sa.
Andre var også ivrige:
«Selvsagt kan du intervjue meg. Jeg kan ikke si nei til en som er så søt som deg,» mente en annen.
«Hvor lenge er du på jobb?» spurte en tredje
«Bli med oss på fest da, unge frøken,» var invitasjonen fra en fjerde.
La oss ikke glemme følgende: Dette var før lunsj. På formiddagen. Hun var på jobb som journalist.
Dette er ikke greit. Og jeg oppfordret henne til å skrive om det. Fordi dette er et problem. Det er ugreit.
Så hun gjorde det. Reaksjonene som kom, var verre enn jeg kunne forestilt meg.
På Vardens Facebook-side hagler det med kommentarer:
«Ikke ville jeg spurt deg heller! Kanskje du burde holdt deg unna festivaler og arrangement der det nytes god musikk og drikke, så slipper du å føle deg krenket,» mener en kar som heter Roger som mener at journalisten må «skjerpe seg» hvis hun «fortsatt skal ha troverdighet som journalist».
«Spøk og vitsing på festival må du tåle, når du selv oppsøker det,» mener Rita, som mener at det er «helt normal oppførsel» at menn som er dobbelt så gamle inviterer kvinner på jobb på overnatting.
«Vist du fær på edru på en festival der d e fulle folk overalt å ikke tåle en liten kommentar så fins d anna jobba da,» skriver Tor.
Jeg vet ikke hva Tor jobber med, men i Varden drikker vi ikke på jobb. Det er et nokså ufravikelig krav at man er edru. Men det er kanskje for mye forlangt hvis man skal skrive om festivaler – og særlig hvis man er kvinne?
«Du bidrar til et samfunn uten toleranse og usikkerhet – uten humor og uten trivsel. Du er skummel,» mener Martin.
24 har «liket» kommentaren hans. Han er tydeligvis ikke alene om å mene at det å si fra om uærbødige «tilbud» fører til mer begredelig samfunn.
«Jeg skjønner godt at unge kvinner reagerer negativt på tilnærminger fra menn som er mye eldre enn dem. Samtidig har hun godtatt å intervjue folk på en festival. Er man for hårsår, er det sikkert lurt å unngå arrangementer der det er mange fulle menn,» er rådet fra Anneli.
OK, så du forstår at hun reagerer, men hun har nærmest bedt om det selv ved å være på jobb en formiddag på festival, der menn er fulle..?
Enok mener at Vardens journalist er «innbilsk». Rolf Harry mener at hun burde være «beæret». Ola klarer ikke å la være, og må bare si «for ei pen dame». Rune mener at journalisten ikke bør være journalist. Ole Thomas skriver at Vardens journalist bør «vær glad» for «nå fikk du noe å klage på kjærring».
Bjørn mener at hun bør «ta seg sammen». Bjørner stiller spørsmålet «hva tror hun att hun er». John Eilif mener at hun bør finne seg en annen jobb.
Kjetil er ikke snauere enn at han hevder at «kvinner mister ofte hemninger med inntak av alkokol, dagen derpå blir mannen falsk annklaget med katastrofale følger».
Ove Magne mener at Vardens journalist er «ukens rødstrømpe». Han «foreslår hun konverterer til islam og får seg burka».
Øivind har behov for å påpeke at «nå tilhører jo denne journalisten en generasjon som dater i hytt og pine, og ligger med både venner, kjente og ukjente da». Han vil «bare nevne det».
Reidar mener at «kvinner er proffe å skjulte i sin agenda , såm altid».
Slik fortsetter det. Det simpelthen renner inn med kommentarer i denne stilen. Felles for svært mange av dem, er at de dreier seg om journalisten. Om hvor krenket hun er. Over at hun må tåle. At hun bør se på det som et kompliment.
En del kommentarer har vært så drøye at vi har måttet slette dem. Det går over alle støvleskaft og er hinsides enhver fornuft.
Det er en kø av folk som ikke bare normaliserer uanstendig oppførsel, men som gyver løs på en som sier fra. Glem sak. Gå rett på person.
Denne helgen har vi også publisert en sak om hvordan det er å være mamma i politikken.
– Det er mye mammapoliti i politikken og det startet vel egentlig allerede da jeg var gravid. Alle skulle mene og kommentere, selv de som ikke kjente meg. Det har bare fortsatt nå som jeg har blitt mamma. Omfanget av det gjør at jeg kan bli usikker, sier Karoline Roheim Aarvold (H).
Hun og Høyre-kollega Marjan Farahmand møter på fordommer når de engasjerer seg. På sin egen Facebook-side har Farahmand flere eksempler på kommentarer hun har fått når hun engasjerer seg:
«Hvem er med ungen din når du er her?»
«Nå må du prioritere barna».
«Stakkars mannen din som må sitte hjemme med ungene».
«Nå må du slutte å fly sånn, få deg flere barn».
Og dersom hun må melde forfall, kommer kommentarer av denne typen:
«Har du ingen i familien som kan stille opp?»
«Jeg hadde med babyen min på alle møter, får du det ikke til?»
«Har du ikke en mann?»
«Kanskje du skal vurdere å slutte i politikken»
Det er åpenbare forskjeller, men det er likhetstrekk her. Som ikke bare handler om at 1950-tallet ringte og ville ha holdningene sine tilbake, men også at det faktisk ikke er grenser for hva folk kan få seg til å si.
Jeg tror ikke at alle mener det slik. En del er kanskje litt slumsete og ubetenksomme. Men det er noen som er rent ut ondsinnet. De er fæle.
Min kollega Heidi er ikke krenket, slik en del vil ha det til. Ikke er hun hårsår, heller. Langt ifra.
Men alle reaksjonene på kommentaren hun skrev, beviser så altfor godt hvorfor den var nødvendig å skrive. Det er åpenbart mange som mener at kvinner må finne seg i å få kommentarer slengt etter seg når de er på jobb.
Det mangler ikke på folk som velger å angripe de som sier fra, framfor å ta tak i det som er det reelle problemet.
Som altså er at voksne mannfolk ikke klarer å oppføre seg.
Men: Det er ikke bare disse som er problemet. Det er faktisk enda verre at det er så mange som forsvarer dem.
———————————————-
Dette innlegget ble opprinnelig publisert hos Varden, men er gjengitt med tillatelse.
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
