Nei, ikke kall meg pen

Jeg er en 20 år gammel jente som er så heldig å få være sommervikar som journalist. Dette er mitt andre år i denne jobben, og jeg trives godt.

I sommer har jeg dekket masse forskjellige saker. Jeg har fått prate med politikere, komikere, musikere, kunstnere og helt vanlige folk. Det har vært veldig gøy!

Men, det er en ting jeg ikke kan overse.

Jeg har nemlig opplevd å få kommentarer på utseende mitt, og at jeg er en «ordentlig fin jente» i flere intervjusituasjoner.

En gang skulle jeg ta av meg skjorta fordi det var så varmt, og jeg heller ville gå i T-skjorte. Da fikk jeg høre «Kjære deg, du trenger ikke kle av deg for min del. Det er typisk unge jenter å friste andre.».

Du lo det selvfølgelig vekk og lot som ingenting. Så det gjorde jeg også.

Det har også hendt at jeg får noen morsomme svar når jeg skal lage bildeserie av de som er ute på konsert en lørdag kveld. I det jeg spør «Hei, vil dere være med på et bilde til Sandefjords Blad?» blir jeg møtt med «Ja, jeg vil ta deg med på en date! Når er du ferdig på jobb? Jeg kan kjøpe en øl til deg.»

Hvorfor jeg aldri bruker kjole på jobb som journalist

Du som avleverer disse kommentarene er gjerne på alder med faren min eller eldre, og det hører ikke hjemme i settingen vi befinner oss i. Nemlig i et intervju, en vanlig dag på jobb.

Som regel ler jeg det vekk og prøver å gå videre, for jeg vil jo ikke skape dårlig stemning.

Likevel tenker jeg mye på at mine mannlige eller kvinnelige kolleger som er eldre enn meg, jeg tror neppe de opplever det samme. Jeg tror at jeg får disse kommentarene fordi de på den andre siden av blokka ser at jeg er en 20 år gammel jente.

Ei de kan kommentere på utseende til uten å få høre det.

Det verste er at de har rett. Jeg klarer ikke få meg selv til å si noe på det. Det er lett å bli etterpåklok og tenke at jeg burde sette grenser og gjøre ting annerledes i det jeg er tilbake på kontoret.

Det er du som er problemet

Men det er ikke jeg som skal sitte på kontoret å angre. For problemet ligger hos deg som tillater deg selv å komme med sexistiske kommentarer på hvordan jeg ser ut.

For min del vil en slik kommentar ødelegge hele intervjuet. Først og fremst, fordi du som sa det har mistet all min respekt, og ødelagt muligheten for at jeg kan ta deg seriøst.

Kristin Stoltenberg om Avisa Oslo-exiten: – Jeg går i stolthet

Resten av samtalen vil jeg ønske meg vekk fra situasjonen, og jeg har plutselig ikke så stort behov for å skrive denne saken lenger.

Fordi i den kommentaren ligger det et bakteppe som sier at jeg ikke fortjener å bli tatt seriøst som journalist, kun på grunnlag av hvilken alder og kjønn jeg har. Det er to faktorer jeg ikke kan gjøre noe med.

Du ville bare at jeg skulle bli smigret av kommentaren din. I stedet blir jeg brydd i det jeg prøver å le det vekk og føre samtalen over på noe annet.

For jeg blir ikke smigret. Jeg blir ukomfortabel.

Et større problem

I mellomtiden vil disse erfaringene gjøre meg til en enda sintere og mer høylytt feminist. Det er urettferdig at jeg blir behandlet annerledes enn flere av kollegaene fordi jeg er 20 år og kvinne.

Det hjelper ikke at det alltid har vært sånn, for sånn kan vi ikke ha det.

Selv om jeg som kvinne har stemmerett og kan få meg en skarp og suksessfull karrière i 2023, er det fremdeles noen steder likestillingen lugger litt.

Det er i de små møtene vi har hver dag, enten i jobbsammenheng, rundt middagsbordet eller i klasserommet må vi ta grep.

Det er her det gjerne oppstår smutthull, hvor noen ser en mulighet til å komme med sexistiske kommentarer. Da er det viktig at vi tetter dem, og sier stopp.

Selv om det er skikkelig ukomfortabelt.

Neste gang skal jeg ikke le det vekk og late som ingenting. Selv om det er det du gjør.

———————————————-

Denne teksten ble først publisert hos Sandefjords Blad, og er gjengitt med tillatelse.

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.