MENINGER:

Josimars langskudd

«Idealistene bak landets mest kritiske fotballmagasin gir snart opp. Det ville vært tidenes selvmål av Norge. Hører du, kultur- og idrettsminister Trettebergstuen?», skriver Lars West Johnsen.

Publisert

Dette innlegget er opprinnelig publisert som en kommentar hos Dagsavisen, og er gjengitt med tillatelse.

En av disse dagene tar redaktør Håvard Melnæs turen til Kulturdepartementet. Det er en lang og tung vei dit. Men nå orker han snart ikke mer. Det er begrenset hvor lenge man i praksis kan leve uten lønn. Å drive kritisk journalistikk på klodens mest populære tidsfordriv, er ingen gullkantet forretningsidé. Det er bare veldig viktig.

Årets ord i Norge i fjor var «sportsvasking». For den lille, uavhengige redaksjonen i Josimar er ikke dette nytt. Begrepet har vært styrende for deres retning i mange år. I 13 år har magasinet snakket makta midt imot, enten det er Norges Fotballforbund, våre største klubber eller fotballens mektige internasjonale organisasjoner UEFA og FIFA.

Josimar har vært et politisk, motkulturelt prosjekt innen en idrett der pengene har tatt overhånd. Motkreftene er ekstremt sterke og rike.

Josimar har vært en stein i skoen. Uredde har redaksjonen gått etter korrupte fotballedere. Ubehagelige spørsmål er stilt på møter og konferanser der andre norske medier glimrer med sitt fravær. Sportsjournalistikk er det mye av i verden og her hjemme, men forsvinnende lite av den er gravende og kritisk. Bladets posisjon er da også kanskje større internasjonalt enn her hjemme. Journalistiske samarbeid med BBC og The Guardian hører med til merittene, samt siteringer i The New York Times, The Times, Aftonbladet og CNN. For å nevne noen.

Josimar er et unikt redaksjonelt fagmiljø, som leverer dagsordensettende journalistikk i verdensklasse. Dessverre er det sånn at man ikke fullt ut verdsetter noe før det er borte. Dette bør ikke være en regel uten unntak. Josimar kan gis den nødvendige finansielle støtten før det er for sent.

2022 er året for VM i Qatar. Fotball, penger og storpolitikk sauses stadig mer sammen. Den internasjonale kritikken har vært enorm etter at blant andre Josimar har skapt oppmerksomhet rundt de vanvittige arbeidsforholdene for de som bygger fotballanleggene. Sven Egil Omdal, prominent kommentator i Stavanger Aftenblad, skrev nylig følgende om Josimars rolle i Qatar-avsløringene: «Mest imponerende av dem alle er norske Josimar. Den lille redaksjonen har drevet stor journalistikk om hva dette mesterskapet har kostet av tapte liv og ødelagte mennesker, hvor korrupt beslutningen var om å gi Qatar mesterskapet, og hvor sleipe arrangørene er når svineriet avsløres».

Kultur- og idrettsminister Anette Trettebergstuen (Ap) bør ikke bare ta imot Melnæs personlig da han kommer og banker på. Hun skal være stolt. Norges Fotballforbund også. Forbundet bør også ideelt verdsette den jobben Josimar gjør. Selv om oppmerksomheten kan være ubehagelig. Slik generalsekretær Pål Bjerketvedt har fått erfare.

Det koster å drive kritisk journalistikk. Det krever store økonomiske og menneskelige ressurser. Regnskapene er røde. Abonnementsinntekter og annonsesalg er ikke nok. Josimar er inne på Kulturrådets liste over støtteberettigede og fikk i høst 400.000 kroner. Ned 50.000 fra året før. Melnæs ønsker seg mer. Han søkte om to millioner.

Melnæs bør få mer. Det er ikke fair å sette verdige trengende opp mot hverandre, Kulturrådets pott er begrenset, men fotball er Norges desidert største idrett. Det er verdens største idrett. Og fotballen er blitt en av vår tids viktigste kulturpåvirkere. Fotball er makt i det moderne samfunnet. Dens idealer former ungdom. Når Qatar nå skal arrangere VM i fotball, skjer det etter prosesser som ikke har vært transparente. Etter metoder vi fordømmer. Og resultatet er sportsvasking for milliarder. Moderne fotball er en sport, men den er så uendelig mye mer.

Kritisk journalistikk om fotball, som ikke handler om formidling av den som underholdende sport, er mangelvare. Det mangler kultur for det i de etablerte mediene. Det er påtakelig at de to mest kritiske og gravende journalistiske miljøene i Norge er nettopp Josimar og frilanseren Andreas Selliaas.

Det er også et reelt problem at våre største og viktigste medieorganisasjoner er tungt investert i hyperkommersielle senderettigheter samtidig som de skal stå for den kritiske journalistikken. Det nært forestående OL i Kina blir i så måte interessant å følge. VM i Qatar i desember også. Hva blir viktigst, resultater og store idrettsøyeblikk eller menneskerettigheter. Denne spagaten står våre største mediehus i. Og problemet vil bli mer og mer følbart framover. Desto viktigere blir det å holde oss med uavhengige redaksjonelle miljøer.

Kulturministeren bør lytte til Melnæs. Idrettsministeren bør lytte til Melnæs.

———————————————-

For ordens skyld: Dagsavisen har samarbeidet med Josimar på ulike prosjekter.

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til [email protected].

Powered by Labrador CMS