Da det ble kjent at TV 2 har hyret inn David Toska som gjest til TV-kanalens sjakksatsing denne våren oppsto det umiddelbart diskusjoner med høy temperatur i sosiale mediene.
Uavhengig av TV 2s muligens spekulative PR-triks her og Toskas person, så drister jeg meg til å peke på dobbeltmoralen i å la seg indignere av dette når vi snakker om en sport som i så stor grad er blitt et verktøy for sportsvasking av noen av verdens absolutt verste autoritære regimer.
Den organiserte sjakkens skitneste sider er at den har latt seg kjøpe og misbruke av stater som undertrykker sine innbyggere og mener at homofili, trosfrafall, sex før ekteskap og utroskap er forbrytelser som bør medføre dødsstraff.
Vi som elsker sporten og med rette er stolte over egne landsmenn som hevder seg i den, risikerer å bli ufrivillige sekundanter for autoritære og kriminelle ledere som misbruker sporten for å renvaske seg selv.
Spørsmålet om hvor grensene bør gå for hvor langt inn i hverdagen vår en som tidligere er straffedømt kan opptre er interessant.
Sosiale normer, sanksjoner og alle psykologiske reaksjoner hos pårørende, fornærmede og etterlatte har jeg den dypeste respekt for. Det er forhold vi alle i et varmt samfunn bør være vare for og lytte til.
I konteksten massemediene og journalistikk er det klart at pressen selv må pålegge seg å gjøre grundige etiske vurderinger når man trer inn i slike tema. Jo større publikum og jo større generell interesse temaet hvor en tidligere straffedømt blir trukket inn, jo grundigere vurdering bør gjøres i forkant og underveis.
Disse spørsmålene er absolutt interessante, og kanskje kan vi si så viktige at de ved å bli diskutert kan være med å utvikle samfunnet vårt.
Men, det er ikke det dette handler om denne gangen for min del. Fjoråret ble året hvor begrepet sportsvasking for alvor trådte inn i den allmenne samfunnsdebatten.
Det finnes ikke lenger særlig mange gode unnskyldninger for at man som følger av en sport ikke har en grunnleggende forståelse av at sporten man elsker kan bli misbrukt som verktøy for å normalisere autoritære regimer. Det samme må gjelde for utøvere, sponsorer og idrettsledere.
Da vi alle knasket julenøtter og satt klistret til tv-en romjulen 2017 for å heie på de fantastiske prestasjonene til Magnus Carlsen var det få som reagerte på at det skjedde i nabolaget til torgplassen hvor flere hundre mennesker blir halshogget hvert år og i staten hvor homofili, utroskap og trosfrafall er forbrytelser man kan dømmes til døden for.
Sjelden har sportsvasking vært mer effektivt enn de siste dagene i 2017.
De aller mest ekstreme utslagene av sportsvasking finner vi naturlig nok i fotballens verden, av den enkle grunn at det er få om noen andre typer organisert idrett som har så stor og lojal oppslutning blant publikum og dermed er særdeles egnet til å skape inntekter og oppmerksomhet.
Da jeg var med å organisere demonstrasjon mot FIFAs tildeling av fotball-VM til Qatar under 1. mai-toget i Bergen i 2015, så kan jeg ikke huske at jeg hadde hørt ordet sportsvasking ennå. I årene som har gått har mange jobbet hardt med å avdekke denne, både bokstavelig og i overført betydning, blodige koblingen mellom store og populære sportsmesterskap og autoritære regimer.
Uansett om FIFA lar mesterskapet som etter planen skal gjennomføres i november og desember i Qatar i år gå eller ikke, så vil det for alltid bli husket som mesterskapet som ble kjøpt av angivelige korrupte ledere i FIFA og spilt på stadioner som ble bygget av moderne slavearbeidere hvor tusener har dødd under mistenkelige omstendigheter underveis.
Sjakk som organisert sport er nok et godt stykke unna fotballen når det gjelder økonomisk verdiskaping og publikumsinteresse, men er langt ifra en usynlig og liten aktivitet internasjonalt.
Det triste er at der hvor fotballen gradvis over mange tiår, mye takket være sin egen hodeløse inkompetanse til å drive organisasjoner uten korrupsjon, har gjort seg til et lettere og lettere bytte for diktatorer og ledere av autoritære regimer som trenger alternative veier ut i verden, så har internasjonal organisert sjakk for lengst etablert seg som en arrangør som oftere enn ikke legger sine arrangement til slike autoritære regimer.
I 2017 var Magnus Carlsen i Saudi-Arabias hovedstad Riyadh for å delta i VM i hurtigsjakk.
Arrangementet fikk fyldig dekning på NRK, hvor sjakksendingene ble meget populære den romjulen. Arenaen som ble brukt heter Apex Convention Centre, som er et konferansesenter sentralt plassert like ved King Khalid internasjonale flyplass langs motorveien på vei inn til Riyadh sentrum.
Hvorvidt Carlsen i dagene mesterskapet pågikk var utenfor konferansesenterets område vet jeg ikke, men om han hadde gjort det så hadde det bare tatt ca. 30 minutter via King Fahd-veien å komme seg med bil inn til Deera-plassen i Riyadh sentrum. Deera-plassen er ikke som andre torv eller allmenninger, og ikke er den en særlig god turistattraksjon heller.
På folkemunne kalles Deera-plassen for «Chop chop square». Her har man til ikke angitte tider kunne oppleve at plassen ryddes for folk hvorpå dødsdømte blir ført ut for å bli halshogget for sine forbrytelser.
Det naive og utdaterte narrativet om at sport og politikk bare ved at man uttaler intensjonen om å holde dem atskilt, kan holdes fra hverandre som om de eksisterer i to parallelle dimensjoner, lever i beste velgående i den organiserte sjakkens verden.
Da det i fjor ble debatt om sportsvasking i sjakk uttalte president i Norges Sjakkforbund Simen Agdestein til Aftenposten at det er helt uinteressant for ham eller forbundet å ha noen mening om at et sjakkmesterskap avholdes i en autoritær stat.
Dette er i mine øyne særdeles naivt og egentlig bare egnet til å legge bedre til rette for at autoritære regimer i større grad får misbruke populære idretter som verktøy for å normalisere sin eksistens.
I autoritære stater er det ikke noe skille mellom staten og idretten. Når staten og regimets ledere har absolutt makt og ikke kan reguleres eller holdes ansvarlig gjennom maktfordeling slik vi kjenner det i liberale demokratier så er det latterlig å snakke om en idé om at sport og politikk kan være atskilt.
Autoritære regimer, spesielt de med brokete rykte internasjonalt hva angår menneskerettigheter, vil ofte ha vansker med å bruke ordinære kanaler og verktøy for å skape seg innflytelse og kontakter på den internasjonale arena.
Å kjøpe seg arrangementer, ansette idrettsprofiler som «ambassadører» samt infiltrere internasjonale organisasjoner åpen for korrupsjon er da nyttig.
Dette er også de ytre og synlige tegnene på sportsvasking.
Jeg forventer ikke at du skal bruke all din tid på å studere internasjonal politikk, men jeg forventer at du holder deg informert på et minimumsnivå hvor du klarer å kjenne at grensen er nådd for en god stund siden.
Det er åpenbart ikke greit at autoritære regimer og blodkorrupte sportsledere misbruker sporten vi elsker.
Knappe 400 km østover i Persiabukta fra Qatar ligger Dubai. Her, i det som Aftenposten med rette kalte «et av verdens med undertrykte land» ble det arrangert VM i sjakk i desember i fjor. Nok en gang var det naturlig stor interesse i Norge grunnet at vi har en av våre egne som deltaker og som pter verdens beste sjakkspiller.
På spørsmål fra Aftenposten om han hadde noen betenkeligheter med å spille VM i Dubai i lys av de grove menneskerettighetsbruddene der var svaret fra Magnus Carlsen «ingen kommentar».
Det overrasker meg ikke så veldig når det kommer fra samme Carlsen som uten tilsynelatende problemer gjentatte ganger drar til Saudi-Arabia for å delta i mesterskap.
Kanskje blir du litt irritert når jeg sier du er en anelse hyklersk når du blir sinna fordi TV 2 ansetter Toska, når du ukritisk har heiet på Carlsen i Saudi-Arabia og Dubai. Det er fint, og jeg håper du bruker energien som du får av det til å lese litt mer om emnene. Det tar ikke lang tid. Se hva menneskerettighetsorganisasjoner som Human Rights Watch og Amnesty International skriver om statene der slike mesterskap arrangeres, og hva de sier om sportsvasking.
Les gjerne litt i grundige tidsskrift som Idrettspolitikk.no og Josimar. De dekker idrett med et vidt perspektiv som også inkluderer menneskerettigheter og har i senere år vært sterkt medvirkende til at de store nyhetshusene har begynt å sette søkelyset på sportsvasking og idrettens skitne sider.
Elsker du en sport, så bør du stille de høyeste krav til de involverte. Menneskerettigheter er universelle og gjelder for alle overalt til alle tider. La oss aldri akseptere at onde krefter stjeler og misbruker noe av det fineste ved menneskeheten, evnen til å bli eksepsjonelt dyktig til noe slik at andre blir fascinert av det, til å spre sine onde intensjoner.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
