– Alle som har vært journalister en stund merker at språket er i utvikling, skriver Andreas Ryen Eidem.
Foto: Marco Villabrille
KOMMENTAR:
Du må være obs på hvordan folk vil beskrives
«Trolig vil det bli like vanlig å spørre om hvilket kjønnspronomen et intervjuobjekt bruker, som navn og alder», skriver Andreas Ryen Eidem.
«Mine damer, herrer og transpersoner …»
Steinar Sagens åpning av Radioresepsjonen for ti år siden var muligens en ironisering over politisk korrekthet, men likevel et tidlig eksempel på noe du som jobber i media vil høre mer om fremover, nemlig inkluderende språk.
Allerede i 2008 lanserte arbeids- og inkluderingsdepartementet en språklig veileder for inkluderende språk, som skulle være en «veiledning til bruk av ord og uttrykk på innvandringsområdet».
Nå har NTB på oppdrag fra KS oppdatert veilederen, og den har blitt en rettesnor for flere områder.
Er ikke diagnosen sin
Blant rådene er at du ikke skal gå ut i fra at alle lever i heterofile forhold, har nære pårørende eller identifiserer seg som diagnosen sin. Folk er ikke demente, «de lever med demens».
«Han» eller «hun» kan erstattes med «hen», men også «du» eller «de». «Kone» eller «mann» kan erstattes med «partner» eller «ektefelle».
«Språk skaper virkelighet. Et bevisst språk er et bidrag til mer likestilling og mindre diskriminering», begrunner veilederen som er utviklet spesielt for offentlige virksomheters digitale tjenester.
Men som med klarspråk, en godt etablert språklig standard mange benytter seg av, vil inkluderende språk være noe alle som driver med journalistikk eller kommunikasjon bør kjenne til.
Med andre ord, du som jobber i media må også være oppdatert og obs på hvordan folk vil beskrives. For interessegrupper og organisasjoner forventer at du ikke ekskluderer dem når du skriver.
Woke-språk?
Noen vil nok se på enkelte av de språklige rådene i den nye veilederen som et resultat av woke.
Woke ble som kjent først brukt om det være oppmerksom på sosial forskjellsbehandling, men i vår tid er woke blitt mer omstridt, og begrepet rommer stadig mer. Noe som har resultert i at flere har blitt antiwoke.
Betente skyttergravsdebatter gjør at vanlige folk kvier seg for å støtte opp om essensen i woke, som Dagens Perspektiv-redaktøren skriver i en kommentar.
Woke eller ikke, alle som har vært journalister en stund merker at språket er i utvikling. Hvilke ord og uttrykk som er greit å bruke endrer seg raskt.
Allerede i 2010 reagerte Døveforbundet på Thomas Seltzers bruk av ordet «døvt» i programmet Trygdekontoret på NRK – og mente at bruken var diskriminerende. Jeg vet ikke om Seltzer har sluttet å bruke ordet privat, men trolig har han blitt mer bevisst i jobbsammenheng.
Navn, alder og kjønnspronomen
I vinter og vår har såkalte sensivitetslesere skapt overskrifter.
Flere forlag bytter nå ut «støtende» ord med det de hevder er mer inkluderende ord. Derfor skal «tjukk» og «stygg» i Roald Dahls barnebøker erstattes med «ekkel» og «enorm» hos det engelske Roald Dahl-forlaget Puffin.
Riktignok skal de fortsatt gi ut versjoner med de originale formuleringene i tillegg. Noe som får meg til å tenke tilbake på den gamle barnereglen: «Jeg er feit, du er stygg, jeg kan slanke meg». Altså, en semantisk øvelse som det vil være ulike meninger om.
Det norske Roald Dahl-forlaget Gyldendal ville først følge de engelske endringene, men sier nå at det er uaktuelt å ta inn alle. Mange norske forfattere reagerte med vantro på forslaget om å gjøre endringer i Dahls forfatterskap. Det frie ord er under press, fastslår Anne Holt til VG.
Sensitivitetslesere vil neppe saumfare norske medier etter ord å reagere på. Men mediene vil uansett måtte forholde seg til at flere er på vakt.
«Ordene vi velger, signaliserer holdninger, fordommer og antagelser», slår den nye veilederen fast. Trolig vil det bli like vanlig å spørre om hvilket kjønnspronomen et intervjuobjekt bruker, som navn og alder.
Men de kjønnsnøytrale og mer generiske formene må ikke bli en automatisk erstatter for andre, etablerte ord. Fortsatt er det mange som vil bli kalt han eller hun, kone eller mann. Ellers får vi en forflating av språket.
Medienes ansvar
Hva er egentlig en kvinnelig bassist? spurte NRK Ekko nylig. For i språket vårt er mannen ofte malen. Som språkforsker Helene Uri sier i programmet, noen ganger er det gode grunner til kjønning, for eksempel om du skriver en sak om en kvinne som er imam. I andre tilfeller er det helt unødvendig.
Som forvalter av det daglige offentlige ordskiftet har pressen et stort ansvar for språkutviklingen, men også enorm påvirkningskraft.
Hver gang du som er journalist leker deg med språket, kan det potensielt bli årets nyord. Og når ordbøkene vurderer å ta inn et nytt ord, ser de blant annet på bruken av det i mediene.
Leserne er opptatt av språk
Norske mediehus har tradisjonelt hatt en rik språktradisjon hvor det er plass til et mangfold av stemmer og penner. Vi deler ut en rekke språkpriser til journalister som bruker språket for å engasjere og fenge. Mange redaksjoner har også utviklet retningslinjer og språkprofiler som forteller hvordan mediehuset skal skrive eller snakke.
Det er stor forskjell på hvilke ord Dagens Næringsliv og VG «tillater» i spaltene – og som vi alle har sett, språknormen i Dagsrevyen er det sterke meninger om. Det store engasjementet viser at både mediene og leserne er opptatt av språk, noe som jo alle bør glede seg over.
Språklige veiledere er måter å oppdatere seg på for oss alle. Samtidig er det viktig at mediene tar vare på sin egenart, ikke blir redde for å bruke språket eller blir for like i formen.
Det ville vært enormt ekkelt.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
