– Medienes stadige jag etter nye meningsmålinger, gjør at politikken reduseres til en idrettsbegivenhet. Hvem vil ikke være på vinnerlaget?, skriver Andreas Halse. Bildet fra partilederdebatten under Arendalsuka.
Foto: Kristine Sterud / Siw Pessar
KOMMENTAR:
Målingstyranniet
«Meningsmålingsbyråene bommer nok en gang. Men trenger vi egentlig å bombarderes med målinger rett før valget?», skriver Andreas C. Halse.
Tirsdag kveld sendte meningsmålingsbyrået InFact sjokkbølger gjennom Arbeiderpartiet, Trøndelag og kommentarfeltene i sosiale medier. Plutselig var Høyre dobbelt så store som Arbeiderpartiet i en av sosialdemokratiets høyborger. Slikt gir naturligvis store overskrifter. I verste fall kan det tenkes å virke inn på valgresultatet.
Problemet var bare at målingen var feil. Høyre målte ikke på 33 prosent og AP målte ikke på 17,5. InFact korrigerte senere partienes oppslutning til henholdsvis 27,5 og 22,8 prosent. Om vi legger inn feilmarginer det slett ikke sikkert status er veldig langt unna dødt løp mellom partiene i Trøndelag.
Det var den andre smellen på kort tid. Også forrige uke måtte en lokal meningsmåling avpubliseres etter tull med tallene. Byrået selv forklarer det med en feilvekting av tallene.
Helt konkret kan det bety følgende. Når byråene lager en meningsmåling, spør de et representativt utsnitt av befolkningen. Problemet oppstår når de ikke får tak i nok folk som stemt for eksempel Arbeiderpartiet eller Høyre sist valg. Da må byråene kontrollere for det gjennom å vekte hver enkelt gruppe opp mot andre datapunkter.
Om vi skal tro InFacts egen forklaring, er det trolig dette som har gått galt. I sammenhengen er det verdt å minne om at byrået bommet stort også i forkant av 2017-valget. Faktisk så grovt at landets største avis, VG, sluttet å bruke byrået.
Problemet den gang var at de brukte robotoppringninger og at bare en av ti faktisk svarte på telefonen. Ifølge professor Johan Giertsen er det også sannsynlig at de som svarer er mer politisk interessert enn andre. Professor Bernt Aardal uttalte at det kan være systematiske trekk ved dem som ikke svarer. Dersom denne gruppen likevel bruker stemmeretten, kan det gi systematiske skjevheter i målingene.
Det kan innvendes mot kritikken at det også er målinger som treffer ganske bra. Men uansett er det vanskelig å lage presise målinger. Og alle målinger er preget av både usikkerhet og feilmarginer.
Derfor bør journalister også være varsomme med hvordan de bruker målinger. I august skrev for eksempel VG at det var under 100 stemmer som skilte blokkene i Oslo. Det er en underlig konklusjon å trekke ut fra en enkeltmåling. En måling kan selvsagt si noe om større politiske trender og forflytninger. Men å tallfeste stemmene på et slikt presisjonsnivå er rett og slett ikke mulig når man er klar over usikkerheten som ligger metodikken til meningsmålingsbyråene. Særlig når man vet at det er drøyt seks av ti som bruker stemmeretten i lokalvalg.
En utfordring med denne typen journalistikk, er at den kan tenkes på påvirke velgeratferd. Når mediene presentere resultatene i en meningsmåling såpass bombastisk, kan noen tenke at de må tilpasse stemmen sin. Hvis det er svært mellom blokkene, vil man kanskje stemme på de største partiet i sin blokk for å sikre flertallet. Om det er lenger unna vil man kanskje stemme på et mindre parti for å flytte makten internt på en politisk side i sin foretrukne retning. Disse utslagene er særlig uheldige når målingene bommer grovt, slik som de siste fra InFact. Men det er ikke nødvendigvis uproblematisk i en normalsituasjon heller.
En siste utfordring med medienes stadige jag etter nye meningsmålinger, er at politikken reduserer til en idrettsbegivenhet. Hvem leder, hvem går fram og hvem går tilbake. Det kan forsterke trender basert på, tidvis usikre, øyeblikksbilder. Hvem vil ikke være på vinnerlaget?
Dessuten kan denne dekningen gå på bekostning av de politiske sakene.
For det er vel viktigere hva partiene mener om de store sakene enn hvor mange som tenker de vil stemme FrP i midten av august?
Svaret får vi uansett raskt nok på valgdagen.
En kan innvende at det siste er en i overkant naiv tilnærming, og det er i og for seg riktig. Partiene vil uansett bruke store ressurser på analyse av eksisterende og mulige velgergrupper og tilpasse strategien sin deretter.
Spørsmålet er om velgerne egentlig trenger å bli utsatt for det samme maset. Mediene har allerede en enighet om at de ikke publiserer målinger på selve valgdagen. Kanskje kunne denne blitt trukket ut en måned eller to før valget.
Dette er neppe realistisk i dagens medielandskap. Mediehusene har en klar egeninteresse av å skape store overskrifter basert på partienes oppturer og nedturer, også når disse er innenfor feilmarginene. Det trekker lesere, og det skaper nyheter basert på avisenes egne tall. Slikt er stas i Akersgata.
En alternativ strategi kunne vært å samarbeide om noen, større målinger, som kom sjeldnere. NRK gikk foran med et godt initiativ i 2021 og publiserte såkalte supermålinger. Dette var målinger med mer enn 10 000 respondenter mer enn det som er vanlig.
Om mediene kunne samarbeidet om en slik strategi kunne resultatet blitt bredere tallgrunnlag og smalere adgang til skandaleoppslag basert på små og usikre svingninger.
Enhver utvikling i denne retningen kan bidra til at en oppegående avisleser kan prioritere mellom bil og sykkelveier og mellom helse og skole, fremfor å vente på det neste pauseresultatet.
Jeg tror det hadde blitt en mer interessant valgkamp.
———————————————-
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
