Tori Aarseth mener forslag til ny NRK-plakat som i realiteten medfører et redusert totaltilbud av journalistikk med høy samfunnsverdi, må legges døde
Foto: Gorm Kallestad / NTB / privat
KOMMENTAR:
Stjeler bølla NRK lunsjpengene til Schibsted, Amedia og TV 2?
«Løsningen på inntektskrisa i de kommersielle mediene, kan ikke være at samfunnet må ta til takke med mindre kvalitetsjournalistikk for å ta hensyn til dem.», skriver Tori Aarseth.
Kulturdepartementets høringsrunde om NRK-plakaten har gitt mange gode innspill. Og noen ikke fullt så gode. Blant sistnevnte er det særlig én påstand fra de kommersielle mediekonsernene som fremstår underlig.
Utgangspunktet er at NRK har blitt mer dominerende, og at de andre mediehusene i økende grad opplever at rikskringkasteren er i direkte konkurranse med dem. Det er ikke grunn til å betvile at situasjonsbeskrivelsen er oppriktig, men noe skurrer i fortellingen om hvordan vi havnet der.
Og akkurat det, har mye å si for hvordan vi bør gripe en revidering av NRK-plakaten fatt.
Det var en gang...
Mer om det siden. Først, historien om hvordan NRK ble såpass dominerende på nett: Dersom man skal tro innspillene fra Aller/Dagbladet og, i noe mer moderat grad, Schibsted og Amedia, så har det hele foregått slik:
I begynnelsen kunne norske forbrukere glede seg over et «velfungerende og mangfoldig digitalt avistilbud» levert av den kommersielle mediebransjen, ifølge høringssvaret fra Aller. Så kom NRK og skulle lage nettavis. Ved å bruke tekst på nett forbrøt NRK seg da mot den gamle arbeidsdelingen mellom rikskringkastingen og det private, hvor førstnevnte sto for lyd og levende bilde, og sistnevnte for tekst trykket på papir.
Statsfinansieringen gjorde i tillegg at NRK kunne hente dyktige journalister og teknologer fra de kommersielle til seg. Slik gikk det til at statskanalen nå legger beslag på én av fire norske journalister, og leverer gratistjenester som er i ferd med å ødelegge markedet.
Men var det egentlig dette som skjedde?
Ikke tekst, men økonomi
Talepunktet om tekst på nett er finurlig, men fullstendig forfeilet. Tanken ser ut til å være at siden papiraviser var tekstbaserte, så skal også tekst på nett være forbeholdt de private. NRK skal således fortsatt holde seg hovedsakelig til levende bilder og lyd for å ikke å forstyrre markedet.
Men det var ikke spørsmålet om bokstaver eller bilder som var grunnlaget for den gamle arbeidsdelingen. Det var økonomi.
Mens papiraviser fint kunne finansieres av det private, var det ikke kommersielt grunnlag for en riksdekkende kringkasting som dekket samfunnets behov. Det var på mange måter en enklere virkelighet da, men prinsippet forsvinner ikke selv om både NRK og de kommersielle har beveget seg over på nett.
Innspillene fra de kommersielle mediene peker på at statsstøtte ikke skal brukes for å kvele det private næringslivet der markedet selv klarer å levere det samfunnet trenger. Det er riktig. Spørsmålet blir da: Klarer de kommersielle faktisk å selvfinansiere samfunnets behov for nyheter på nett?
Mediekrisa spøker i bakgrunnen
Innspillene fra de kommersielle beskriver selv en mer krevende inntektssituasjon med fallet i salg av papiraviser og sviktende annonseinntekter i overgangen til nett. Som vi jo alle er klar over, førte inntektssvikten til en kraftig nedbemanning av journalister i de kommersielle mediene da den slo til for fullt.
Om NRK, som Aller insinuerer, skulle ha holdt seg på den samme andelen av det totale antallet norske journalister i jobb, så måtte de ha nedbemannet i takt med at markedsgrunnlaget for de private ble dårligere – stikk i strid med den offentlige kringkastingens logikk.
Resultatet ville ha blitt færre journalister i jobb totalt sett, og formodentlig også mindre samfunnsviktig journalistikk.
Ikke som pølser
Både Aller og Schibsted peker særlig på NRKs langlesningssaker som et problem, og det er her argumentasjonsrekken virkelig begynner å bevege seg langt ut på viddene. Det er nok riktig at NRKs XL-saker tidvis konkurrerer mot de to konsernenes pluss-tilbud. Men til grunn for argumentet ligger det en oppfatning om at dersom det overhodet finnes et privat tilbud av feature, så er samfunnets behov dekket.
Slik er det ikke. Journalistikk er ikke som pølser. Det kan være et tap for forbrukeren, men sannsynligvis ikke for samfunnet, om man får en pølseleverandør mindre å velge mellom. Men det er et tap for samfunnet om NRK skulle ha droppet saken om drap på åpen gate i Oslo, av hensyn til at Dagbladet skulle få flere lesere til saken om «Dødens dilemma», publisert samme helg.
Bedriftsøkonomisk sett er det bra for Dagbladet om deres helgeoppslag er den eneste slagkraftige langlesningen på markedet den helga. I et samfunnsperspektiv, så er det alltid bedre med mer opplysende og undersøkende journalistikk. Og NRKs langlesninger er nettopp ofte opplysende eller undersøkende, altså saker med høy samfunnsverdi.
Argumenterer mot seg selv
Men hva om det er NRKs sak om Oslo-drapene som gjør at Dagbladet taper såpass mye inntekt at man ikke får laget neste langlesning? Da blir spørsmålet dette: Blir det mer eller mindre samfunnsviktig journalistikk tilgjengelig om NRK dropper sine langlesninger?
Eller sagt på en annen måte: Hvis NRK slutter å lage langlesninger, vil det alene gi de private et tilstrekkelig inntektsgrunnlag til å kunne erstatte tapet av NRKs saker?
Jeg tillater meg å tvile. Og hvis svaret er nei, så er dette nettopp et argument for at NRK bør lage slike saker. Det betyr nemlig at NRK.no leverer innhold med høy samfunnsverdi som markedet ikke klarer å finansiere fullt ut, og at formålet med å ha en statsfinansiert kringkaster dermed står seg, også på nett.
Heller enn å argumentere for at det er NRK som er i ferd med å skvise dem ut av et velfungerende marked, ser de kommersielle i realiteten ut til å argumentere for at det er nettets økonomi som per i dag ikke klarer å gi oss et like godt privatfinansiert tilbud av journalistikk som i papiravisenes tid. De argumenterer med andre ord mot seg selv.
Vi må ha en ny enighet
Selv om deler av de kommersielles argumentasjon ikke står seg når formålet er samfunnsverdi, så må bekymringene deres likevel lyttes til. Utfordringene de beskriver er reelle, og dagens mediemangfold er en berikelse for samfunnet som vi må klare å bevare.
Derfor må vi gjøre det vi kan for å forhindre at NRK bidrar til bortfall av privatfinansiert journalistikk når inntektssituasjonen for de kommersielle allerede er presset. NRK må altså begrenses der det er reelt grunnlag for det.
For eksempel kan det være på sin plass å begrense eller kutte ut NRKs bruk av sosiale medier, tredjepartsplattformer og produksjon av rent nettbasert underholdningsstoff, som quizer. Det har ingenting for seg at NRK skal konkurrere mot de kommersielle på områder hvor sistnevnte har mer enn nok å by på, og hvor den tilførte samfunnsverdien er liten. Justeringer som kan redusere konkurranseelementet uten å droppe produksjon av journalistikk, som forslaget om stoffutveksling, kan også være av det gode.
Men, alle forslag som i realiteten medfører et redusert totaltilbud av journalistikk med høy samfunnsverdi, må legges døde. Løsningen på inntektskrisa i de kommersielle mediene, kan ikke være at samfunnet må ta til takke med mindre kvalitetsjournalistikk for å ta hensyn til dem.
———————————————-
For ordens skyld: Aarseth er samboer med leder i Komponistforeningen, som blant annet jobber for å øke andelen norsk musikk i NRK.
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
