Sataniske «fakta» i Aftenposten

«Sataniske vers åpnet dører for muslimer.» Det er tittelen øverst på forsiden og på tredjesiden i Aftenposten i dag. Det må være årets mest kontrafaktiske påstand løftet opp på kommentarplass i en stor norsk avis.

Khan-Østrem har vært på et eksklusivt nettverksmøte av moderate, ressurssterke muslimer som ønsker reformasjon av islam. Men hun får seg ikke til å skrive at dette er en drøm som slettes ikke deles av den store majoriteten av muslimer, og som opplever svært beskjeden framgang.

I NRK steriliserer ung­dommen seg for klimaet

Tvert imot gir hun inntrykk av å delta i en folkebevegelse. Og hvor startet den, ifølge henne?

«Det er 33 år siden «Sataniske vers» av Salman Rushdie ble utgitt. Boken forandret den internasjonale og ikke minst den norske offentligheten, for alltid. Den førte til vidtrekkende verdidiskusjoner blant mange av verdens muslimer. De teller i overkant av en milliard.»

Hvorfor Khan-Østrem halverer antall muslimer i verden, må Allah vite. Men hans tilhengere teller altså to milliarder. Og man undrer seg: Nøyaktig hvor mange av disse har engasjert seg i «vidtrekkende verdidiskusjoner» som følge av «Satanisk Vers»?

Vi snakker om en tykk, avansert, postmoderne roman som er krevende å lese selv for en person med hovedfag i litteraturvitenskap. Denne boken skal ifølge Aftenposten ha ført til en «intellektuell revolusjon» i land der store deler av befolkning knapt er lesekyndig. Og selv om boka ikke engang er tilgjengelig for dem.

Bombing av bokhandlere

For «Sataniske vers» er ikke utgitt i muslimskdominerte land. Den er forbudt og bannlyst. Et enormt antall muslimer protesterte etter utgivelsen i 1989. Bokhandlere ble bombet i mange land. Boka ble brent. Forfatteren ble dødsdømt av det mektige prestestyret i Iran, på vegne av alle muslimer. En rekke personer ble myrdet fordi de hadde hatt befatning med boken, og både en italienske og japanske oversetteren ble angrepet og knivstukket. Hvor sistnevnte døde.

Dette er altså boken som åpnet dører for liberale muslimer? Man kan heller si at den åpnet dører for radikale og ekstreme islamister, som nå fikk påskudd for å piske opp hatet mot Vesten. Selv om nesten ingen av de rasende horder hadde lest et ord i den.

Det eneste stedet utgivelsen førte til «vidtrekkende verdidiskusjoner» var blant ikke-muslimer i Vesten. Hvorfor? Fordi skremmende mange samfunnsdebattanter var kritisk til Rushdie og enig med krenkede muslimer. I stedet for å fremme liberale holdninger blant muslimer, synliggjorde boka de illiberale holdningene blant de vi trodde var mest opptatt av frihet – radikale litterater og intellektuelle på venstresiden.

Det ble stille i Norge

Og hvordan forandret boka den norske offentligheten, slik Khan-Østrem påstår? 3000 muslimer gikk i demonstrasjonstog mot «Satan Rushdie» i Oslo i 1989. Sånt hadde aldri skjedde før. Noen av dem sto fram på Dagsrevyen og sa de støttet dødsdommen. Og selv var villige til å drepe forfatteren. Det samme sa en muslimsk representant for Skedsmo Arbeiderparti, som senere måtte trekke seg.

Dette var øyeåpneren her hjemme: Nordmenn fikk nå se at mange innvandrerne fra Vest-Asia og Midtøsten ikke definerte seg som «pakistanere» eller «irakere». Men som «muslimer». Og at mange av dem hadde helt andre verdier enn de vi forbant med det moderne Norge. Særlig hadde de null forståelse for vår kanskje viktigste verdi, ytringsfrihet.

Siden ble de stille. Så smalt det i Dagaliveien i 1993, og Rushdies norske forlegger overlevde på ren flaks. Så ble det stille igjen. Nå vet vi at en tidligere diplomat ved den iranske ambassaden er siktet for innblanding. Men det er fortsatt svært stille, bortsett fra den iherdige innsatsen til journalist Odd Isungset. Og det er langt mindre noen konstruktiv verdidebatt om islam, med utgangspunkt i boken.

Islamisme som motstandskamp

Så hva er Nazneen Kahn-Østrems poeng? At Rushdie ikke bare var «blasfemisk» overfor Muhammed, men også kritisk til vestlig kolonialisme og det britiske imperium. Noen som selvsagt er riktig. Men så skriver hun:

«Mye av politiseringen av islam kan sies å være motstandskamp. Det går nesten ikke an å skille muslimsk identitet fra muslimske nasjoners røtter, og deres kamp for frigjøring. Disse vanskelige sammenhengene så Rushdie i sin tid.»

Salman Rushdie om siktelsene i Nygaard-saken: – Gode nyheter

Slik kan man få Rushdie til å framstå nærmest som advokat for en «frigjøringshelt» som Khomeini, mannens om beordret hans død. Lederen av den islamske revolusjon advarte nettopp mot "the agents of imperialism [who] are busy in every corner of the Islamic world drawing our youth away from us with their evil propaganda".

Og i hvilken grad er Rushdie en foregangsmann for dagens «avkolonialisring av akademia»? Her snakker vi om en bevegelse som står for sin egen form for kulturell og ideologisk renhet, omtrent nøyaktig det motsatte av den skittenheten og flerstemtheten som Rushdie sto for.

Et vrengebilde av islam

I det hele tatt greier Nazneen Khan-Østrem å snu det meste på hodet i denne artikkelen. Hun hevder at noen av imamene i moskeene i Norge har formidlet «et vrengebilde av islam». Det har de i så fall gjort med støtte i utvalgte skriftsteder. Og det er fortsatt svært mange flere muslimer som støtter nådeløs straff mot «sataniske» avvik fra den rette tro, enn som har sett noe til den «intellektuelle revolusjonen» og «seksuelle revolusjonen» som Aftenpostens kommentator mener blir stadig sterkere blant dem.

Så her ender vi. Som så ofte før. Selv mange liberale og moderate muslimer bruker mer energi på å forsvare sitt egen drømmebilde av den rette islam, enn å trykke på de mange smertepunktene til en religion som ikke er tilpasset den moderne verden.

«Noen muslimer skyr ikke vanskelige spørsmål når de diskuterer sin egen religion», skriver Khan-Østrem. Og det er akkurat det noen gjør.

———————————————-

Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.