Denne teksten ble først publisert hos Aftenposten.
Aftenpostens sjefredaktør Trine Eilertsen skriver i sin kommentar om hvordan vårt politiske system er avhengig av tillit. Det er jeg enig i. Derfor er kritisk journalistikk viktig for et velfungerende demokrati. Noen har lurt på hvorfor jeg reagerte så sterkt i forkant av Aftenpostens artikkel. Jeg vil belyse noe av det her.
I artikkelen de publiserte mandag, er det tre feil som er helt sentrale:
1. Feil premiss
Den viktigste feilen er premisset for hele saken. Nemlig at jeg søkte og ble tildelt pendlerbolig på grunn av sikkerhet. Dette er et premiss Aftenposten selv har konstruert. Jeg ble introdusert for det første gang 28. januar, i en e-post fra dem.
Siden da har jeg gjentatte ganger korrigert det, men uvisst av hvilke årsaker så sank det aldri inn.
I ukevis fikk jeg oppfølgingsspørsmål om å dokumentere at sikkerhetshensyn var årsaken til tildelingen. Igjen og igjen forklarte jeg at premisset var feil. Selv da saken til slutt ble publisert, var det der.
De hadde til og med feilsitert min Facebook-oppdatering: «Der forklarte hun at bakgrunnen for at hun søkte pendlerbolig, var egen sikkerhet.»
Nei, jeg skrev ordrett dette: «Jeg ble tildelt pendlerbolig på helt ordinært grunnlag, fordi jeg hadde bolig og utgifter i Rogaland, og fordi jeg skulle selge boligen min i Oslo, slik søknaden min viser.»
Jeg ba om en rettelse av denne delen i går og fikk det. Men altså for sent: Fordi hele saken fortsatt er bygget rundt en fortelling om sikkerhet som et kriterium for tildeling.
Og når denne feilen legges til grunn i Aftenpostens intervjuer med PST og Stortinget, så går det riktig ille, og svarene de forblir deretter.
Eilertsens kommentarartikkel baserer seg også på det samme: «Aftenposten har stilt helt normale spørsmål om tildeling og kriterier for tildeling, og ikke stoppet når svaret var ‘sikkerhet’».
Men hvor i alle dager fikk de det fra, at selve tildelingen var basert på sikkerhet, når jeg ettertrykkelig har sagt det motsatte?
Eilertsen hevder videre at «PSTs rolle ble fremlagt som helt sentral». Av hvem da? Her er svaret: av Aftenposten selv. De har jaktet på dokumentasjon på et premiss de selv laget, og etterpå laget et oppslag på at de aldri fant den dokumentasjonen.
PSTs rolle i mitt liv har ikke vært å tildele meg pendlerbolig, men å gi råd og veiledning til hvordan risiko kan minimeres.
Her skulle jeg gjerne utdypet mer om informasjon Aftenposten sitter på og tidligere har sendt til meg, men de nekter meg å omtale det på trykk av hensyn til deres kildevern. Selv om det etter mitt syn ville satt deler av artikkelen deres i et mer utfyllende lys.
De kunne jo også sjekket fakta jeg henviste dem til. Som side 91 i boken «Livvakt» av Simon Solheim, der jeg er intervjuet. Det er en åpent tilgjengelig kilde på at bostedet mitt, og pendlerbolig, har vært en del av dialogen mellom PST og meg.
Jeg prøvde helt til det siste, men ble ikke hørt. For i e-posten jeg fikk av dem fredag ettermiddag med siste frist for sitater, sto det: «Vi oppfatter det med sikkerheten som den viktigste forklaringen du har gitt oss om hvorfor du søkte pendlerbolig». Etter dét smalt som kjent sitatene mine ut på Facebook.
2. Feilen som avler nye feil
Aftenposten skriver i sin ingress at «Stortingets direktør kan ikke si om Ap-nestlederen fikk pendlerbolig i tråd med reglene.»
De skriver videre: «Stortingsdirektør Marianne Andreassen var ikke klar over at Tajik hele tiden eide egen bolig i de tre månedene hun bodde i stortingsleiligheten.»
Men Aftenposten opplyste noe annet til meg i en e-post 16. februar: «De [Stortinget] bekrefter at de mener at du fylte kriteriene for å få pendlerbolig på tidspunktet for tildeling. De skriver til oss at de forholdt seg til opplysningene du ga dem.»
Hvorfor setter de ikke det på trykk?
Det neste som står i e-posten fra dem, er: «Et annet spørsmål er om du fylte tildelingskriteriene under hele perioden du hadde fri pendlerbolig fra Stortinget. Dette spørsmålet kan ikke administrasjonen svare bekreftende på.»
Det er i så fall siste del av dette resonnementet som Aftenposten bygger sin sak på. I søknaden min stod det at jeg planla å få solgt og taksert leiligheten i Oslo på nyåret i 2019. Med andre ord: Dette var Stortinget klar over. 25. januar fikk jeg nøklene til pendlerboligen.
Sikkerhetssituasjonen til folkevalgte er Stortinget rutinemessig blitt informert om, direkte fra PST, i alle år. Det er bra at de nå skal gjennomgå sine rutiner og regelverk.
11. april var det nøkkeloverrekkelse for leiligheten som var mitt hjem i ti år på Grünerløkka i Oslo. Nøklene til pendlerboligen ble levert inn 12. april.
3. Sofaen til Kristian Skard
Aftenposten har bygget deler av sitt arbeid på at jeg bare kunne flyttet inn i leiligheten til ham jeg senere giftet meg med. At denne kun hadde to soverom fordelt på to voksne og to store barn, slik at enten ett av barna eller vi måtte flytte ut på sofaen når alle fire var der samtidig, har de aldri godtatt som forklaring.
Det eldste barnet var student, og når han var hjemme, bodde et familiemedlem på stuen.
Jeg begrenser utdypningen til dette: Vi var en helt ny familie. Hvis Aftenposten virkelig mener at dette ville vært en god idé, er de like dårlige samlivsrådgivere som de har vært på å få med seg meningsinnholdet i uttalelsene mine.
I gårsdagens artikkel, før jeg fikk dem til å rette det også, sto det: «Hun ba om en leilighet som kunne huse hele familien.» Nei, jeg ba bare om et ekstra rom til barnet som var umyndig.
Jeg belemret ikke skattebetalerne med rom til en som var i gang med høyere utdanning. Dette blir nå brukt mot meg. Men intensjonen har vært å begrense ønsket størrelse til det jeg mente lot seg forsvare overfor skattebetalerne.
Fremover
Eilertsen avslutter sin kommentar med å skrive at hun håper og tror at hverken jeg eller de ønsket å havne i denne situasjonen. Hun inviterer til at vi begge, når dette første har skjedd, må gå i oss selv. Det får vi kanskje rikelig med anledning til. Jeg har mottatt innsynsbegjæringer fra flere medier på korrespondansen mellom Aftenposten og meg selv. Det utgjør over 70 A4-sider.
Innsynsbegjæringene vil bli vurdert av departementet på vanlig måte.
Kanskje kunne e-postutvekslingen vår egne seg som novellesamling. I så fall tror jeg vi kunne kalt boken: «Maktas språk. Et crescendo av misforståelser og fortvilelse.» Vi får sikkert være oppført som ansvarlige forfattere begge to, Aftenposten og jeg.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
