Derfor ser krigen i Midtøsten mer brutal ut på Tiktok og Instagram enn i avisene

Krigen mellom Israel og Hamas skjer direkte på sosiale medier. Siden krigens start 7. oktober har det hver dag kommet en strøm av døde og skadde barn i feedene på Instagram, Tiktok, Facebook og Snapchat.

Bilder viser fortvilte foreldre som skrikende og gråtende bærer sine døde barn i likposer. Søsken som mister hverandre i restene av utbombede boliger. Eksplosjoner som tar livet av folk på flukt fra krigens brutalitet.

Så hvordan greier Aftenposten å gjenspeile det som nå skjer? Hvilke vurderinger gjør vi når vi skal følge presseetikken og i tillegg rapportere det som skjer på en troverdig måte?

Vår tilbakeholdenhet tolkes av mange som likegyldighet, men vår rapportering begrenses både av presseetikken, og at vi har en annen jobb å gjøre enn sosiale medier.

Vi kan ikke sitte stille

Sosiale medier er bygget på følelser og engasjement. Der er det opprørt farvann hele tiden. Vi skal også dokumentere og vise hva som skjer, men må ha en mer nøktern tilnærming.

Faktakontroll er en viktig oppgave

På sitt beste gjør presseetikken at redaktørstyrte medier skiller seg tydelig fra sosiale medier. Aftenposten legger mye arbeid i å kontrollere at opplysningene i bildene stemmer, og at bildene faktisk er fra steder de sier de er.

Faktakontroll er en viktig oppgave. Aftenposten har ikke anledning til å reise inn og dokumentere det som skjer på Gazastripen. Samtidig er vårt viktigste nøytrale verktøy til å dokumentere ødeleggelsene – satellittbildene – strupt etter ordre fra Israel/USA. Derfor er vi enda mer avhengig av det som deles fra Gazastripen enn for eksempel Ukraina, og det gjør jobben vår her ekstra krevende.

Pressetikken har også et særlig strengt vern av barn. Mediene skal ta hensyn til hvordan omtale av barn nå kan oppleves i fremtiden.

På sitt mest utfordrende er det etiske regelverket så strengt at folk kan oppleve at de hensynene vi tar, gjør at vi ikke gjenspeiler virkeligheten, og spesielt ikke de billedlige og dødelige realitetene i krig, godt nok.

Mediene skal også ta hensyn til folk som er i en særlig sårbar situasjon. Det er ikke alltid hensynet best ivaretas ved å publisere bilder av dem som befinner seg i situasjonen. De kan være i sjokk, og vi skal vise særlig hensyn overfor mennesker som er i sorg eller i ubalanse.

Hensynet til barna må veies opp mot offentlighetens behov for å vite. Aftenposten skal også vise fram hva som faktisk skjer.

Alt dette ligger til grunn når Aftenposten vurderer hvert enkelt bilde før det skal publiseres fra krigen. Reporterne og fotografene våre ser hver dag gjennom hundrevis av bilder og videoer som viser drap, lemlestelser, tortur og overgrep mot mennesker. Bildene viser kroppsdeler, mennesker og barn som er revet fra hverandre.

Dette har journalister gjort i mange år, i mange kriger og konflikter. Og det har skjedd en utvikling: Aftenposten publiserer mange flere bilder av døde mennesker, som i reportasjen fra Butsja og i flere reportasjer fra krigen i Ukraina.

Aftenposten har også vist bilder av døde personer på Gaza og i Israel. Vi går lenger nå enn vi gjorde tidligere. Vi strekker oss opp mot grensen av det som er presseetisk forsvarlig, fordi det er så viktig dokumentasjon på det som foregår, som vi mener at folk bør få se og ha tilgang til.

Om å bli bedt om å gjøre noe vi allerede gjør

Hvor skal grensen gå?

Men hvis mediene strekker seg enda lenger, hvor skal grensen gå? Brutalitet i krig eller konflikter er ikke noe nytt. For eksempel begynte terrorgruppen IS allerede i 2013–2014 å bruke sosiale medier til å henrette folk direkte på video eller å filme brutale angrep. Det er viktig dokumentasjon på hvordan de opererer, men vi velger ofte å beskrive det i tekst heller enn i bilder.

Likevel representerer de to store siste konfliktene i Ukraina og i Israel og Gaza noe nytt. Sosiale medier er blitt mye større, smartere og når flere. Og de er blitt mye mer videodrevne. Det er en enkel og effektiv måte for folk å publisere krigen direkte ut til hvem som helst. I stort omfang. Nærmest kontinuerlig.

Og det er ikke bare lokale journalister eller sivile som bruker mulighetene teknologien gir. Det brukes også aktivt og effektivt i propaganda fra partene i konflikten. Vi ser dronevideoer av målrettede angrep på bygninger, kjøretøy og personer.

For eksempel inviterte den israelske ambassaden denne uken norske medier til visning av 138 drap som ble begått i Israel 7. oktober. Vi skal rapportere det som skjedde, men det er ikke nødvendigvis god journalistikk å gjengi alle drapene på video.

Noen vil argumentere med at folk selv må få gjøre seg opp en mening om hva de vil se og ikke se, og at det viktigste er at alt gjøres tilgjengelig. Men det er ikke den jobben vi skal gjøre for leserne våre. Det er ikke nødvendigvis god journalistikk å vise fram barn på sitt aller mest sårbare uten å forklare, sette bildene i sammenheng og uten å ta hensyn til dem som blir eksponert.

Innspill utenfra er viktige for de mange diskusjonene som er i redaksjonen i en slik situasjon. For Aftenposten handler dette om å dokumentere det som skjer, verifisere både bilder og opplysninger og ta presseetiske hensyn til menneskene det gjelder. Målet er å dekke krigen og dens brutalitet på en god og troverdig måte.

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.

Trenger vi å se flere døde barn i Gaza i norske medier?

Aldri før har fri og uavhengig journalistikk vært viktigere