Aldri før har vi stått foran raskere endringer. Aldri før har fri og uavhengig journalistikk vært viktigere.
Verden brenner, teknologien sprenger grenser og økonomien skjelver. Mye står på spill. For fundamentet i samfunnet vårt.
Det handler om tillit.
Til mediene. Til politikerne. Til demokratiet.
Og når historien skal skrives - er vi med på å forme den.
Denne høsten har norske medier vist verdien av kritisk, faktabasert politisk journalistikk.
Statsrådene i denne regjeringen har måttet gi fra seg nøkkelkort i et høyere tempo enn politisk redaktør Eirik Mosveen kjører el-sparkesykkel bortover Grønlandsleiret.
Politiker etter politiker har måttet svare for sine habilitetsvurderinger. Én etter én har de måttet forlate sine posisjoner - eller tatt ansvar ved å bli, som enkelte selv velger å si.
På kort sikt kan disse sakene utfordre tilliten til politikere våre. På lang sikt er de helt nødvendige. Og det er vårt ansvar å avdekke dem.
At justisminister Emilie Enger Mehl ikke skjønte hvilket vinnerkort hun hadde i ermet, da hun avlyste sin tale på Åpenhetsseminaret - dagen etter at hun skrotet forslaget til å endre Offentlighetsloven, er smått utforståelig. Regjeringen var kanskje i det selvpiskende hjørnet.
Det er vanskelig å vite hva som hadde skjedd med forslaget om å endre Offentlighetsloven, hvis ikke avsløringene om politikernes habilitetssvikt hadde kommet i forkant. Men det vi vet er at et samlet presse-Norge reiste seg.
Generalsekretær Reidun Kjelling Nybø fikk bruk for sin fotballstadionerfaring, tok på seg utestemmen og ropte et tydelig varsku sammen med de andre medieorganisasjonene og redaktører fra hele landet. Andre deler av samfunnslivet stemte i.
Heldigvis ble ropet hørt. Forslaget til endringer ble skrinlagt, og nok en gang så journalister og redaktører sitt snitt til å skåle. I gledesrusen fikk vi en påminner fra lederen for Pressens offentlighetsutvalg, Tron Strand:
«Det blir ikke mer åpenhet av å slukke en brann»
Nå har vi et momentum til å få gjennomført endringer som faktisk vil bedre vilkårene for økt åpenhet og redaktørstyrte medier - heller enn å svekke dem.
- Det gjelder for aksjonærregisteret, som er 10 år på overtid.
- Det gjelder sanksjonsmuligheter for brudd på offentlighetsloven. Enhver lovbryters drøm må være at oppfølgingen av bruddene på Offentlighetenloven skal sette presedens for samtlige paragrafer i Norges lover.
- Det gjelder offentlighet i rettspleien. Etter justismordet i Baneheia-saken har vi fått tydeliggjort hvorfor straffesaksdokumenter må gjøres tilgjengelig for pressen fra tiltaletidspunktet, som i Sverige.
- Og det gjelder momsfritak, som rokker ved muligheten vår til å nå den unge generasjonen med redaktørstyrt innhold.
Her vil jeg sitere redaktør Morten Ulekleiv i Halden Arbeiderblad:
«Vi trenger norske politikere som heier på det frie ord. Uavhengig av om det kommer som tekst og bilde eller som video eller lyd.»
Økt åpenhet og bedre rammevilkår vil være forutsetninger for å bevare tilliten vi tradisjonelt har hatt i det norske samfunnet. I tillegg må vi som redaktører forvalte det ansvaret og den makten vi har, på en klok måte.
I mange land rundt oss har tillit og tro slått sprekker for lengst. De som stormet den amerikanske kongressen kjente nok på at murene som omringer makten var enda tykkere og høyere enn den muren de rent fysisk klatret over den dagen.
Demokratiske grunnverdier er under press. Den offentlige debatten i stadig flere land, har blitt hardere, mer fragmentert og polarisert. Å følge den årlige fremleggelsen av utviklingen for pressefriheten internasjonalt, har blitt selvpining.
For mens bombene flyr over hodene til våre journalister i felt, og faller ned i tett bebygde nabolag, kan spørsmålene vi løfter her hjemme virke små.
Krigen herjer fremdeles i Ukraina, og Midtøsten står igjen i brann. I flyten av uverifiserte videoer på sosiale medier, er faktasjekk og tilstedeværelse nødvendig. Det er ikke uten risiko at våre journalister og fotografer rapporterer fra frontlinjen, for å kunne være våre øyne og øre på bakken.
Som redaktører skal vi kjenne på ansvaret ved å sende kolleger avgårde til risikoområder, og være dypt takknemlige for deres mot.
Kampen om å påvirke historiens kladdebok, er hard. Partene og de som støtter dem, vet at ord er makt. Tilliten til mediene settes nå særlig på prøve i dekningen av angrepene i Israel og Palestina. Ingen konflikt vekker mer følelser eller splitter mer. Vår oppgave er den samme som alltid. Vi skal informere, dokumentere, sette hendelser i sammenheng og fortelle historier. Uten å velge side, skal vi alltid vise fram konsekvensene for de svakeste - ikke minst barna.
Selv om nyhetsbildet de siste årene kan føles ut som vindkastene under ekstremværet Hans, kan vi like godt beholde allværsjakka på.
Med høye strømpriser, rentehevinger og alle konsekvenser dyrtid får for lommeboka og hverdagen, har vi nok å rapportere om også her hjemme.
Da trenger vi lokalmedier som forstår og møter hverdagen til folk i hele landet, og som holder oss engasjert i lokale spørsmål og beslutninger. Vi trenger journalister som vet at livet rommer mer enn harde nyheter. Selv om Skjalg Fjellheim har sluttet som redaktør, må vi i riksmediene huske på at det meste av livet skjer utenfor Ring3.
Hele denne møtesalen burde kanskje også, i stedet for å spise lunsj i dag, tatt T-banelinje 5 til Vestli i Groruddalen, og besvart dette spørsmålet etterpå: Speiler vi faktisk hele det norske samfunnet? Lykkes vi ikke med det, mister vi relevans for mange. Særlig unge brukere, som forventer mer av oss på alle vis.
Alt dette skjer samtidig med at vår egen bransje allerede er truffet tøft. Det varsles kutt og nedbemanninger. Mens vi sitter her fylles redaktørkalenderne våre av møter om økonomi, omorganiseringer og styreredegjørelser - heller enn av journalistiske saksmøter.
Heldigvis, kan vi da si, står vi overfor et teknologisk skifte med endringer vi ikke forstår begynnelsen av. Bare veien til å få opprettet en konto på ChatGPT kan føles lang for en skarve redaktør som har mange passord fra før av.
Selv om AI vil sette oss på prøve, vil mulighetene som kommer være et fortrinn - for de som griper dem.
På samme vis som at AI vil utfordre grensene mellom det ekte og det genererte, vil det kunne løfte fram verdien av kvalitetsjournalistikk - og håndtert riktig - bidra til å bygge tillit.
———————————————-
Dette innlegget er Bakke Håndlykkens åpningstale under høstmøtet til Norsk Redaktørforening, og er gjengitt med tillatelse.
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
