Forrige uke ble det kjent at personen som er siktet etter skytingen
på Furuset, har en nær relasjon til en leder i Dagbladet.
Den
siktede ble varetektsfengslet i fire uker torsdag. Siktede nekter straffskyld
for drapsforsøk.
Dagbladet
opplyser selv om relasjonen i sine artikler om skytingen, men først etter VG hadde publisert en artikkel om bindingen. Dagbladet går nå gjennom sine egne rutiner i slike saker.
Det siste året har det vært flere saker knyttet til inhabilitet og bindinger i mediebransjen, hvor offentligheten har fått vite om bindingene.
I september ble det offentlig kjent at nyhetsredaktør i TV 2, Karianne Solbrække, er inhabil i saker knyttet til Arfan Bhatti.
Vær Varsom-plakatens punkt 2.2:
«Redaktøren og den enkelte redaksjonelle medarbeider skal verne om sin uavhengighet, integritet og troverdighet. Unngå dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.»
Bare uker etter kom det frem at TV 2-journalist Tonje Steinsland er fadder til David Toskas barn.
Gravesjef i Aftenposten, Tonje Egedius, ble inhabil i saker knyttet til Hadja Tajik, etter at mannen hennes uttalte seg om politikeren på Facebook i fjor vinter.
Ordner «på kammerset»
Journalist og mediekritiker Anki Gerhardsen mener det er bra at sakene det siste året gjør at det blir økt oppmerksomhet rundt bindinger og inhabilitet.
– Jeg er usikker på hvor mye pressen har tenkt over denne problemstillingen. Men jo mer åpen man er, jo mer tillit får man fra befolkningen, sier hun til Medier24.
Gerhardsen tror mange mediehus ordner alle spørsmål om habilitet og bindinger «på kammerset».
– Med det mener jeg at det ikke er tradisjon for å gi publikum innsikt i potensielle problemstillinger. Og derfor vet vi jo heller ikke hvor utbredt dette er. Men det må være faste prosedyrer i saker der det vil være grunn til å anta at publikum har nytte av og interesse av innsikt, sier hun.
Risiko for konspirasjonsteorier
Da Solbrækkes bindinger til Arfan Bhatti ble kjent i høst,
gikk to tidligere redaktører i Medier24 ut og skrev at de burde omtalt saken i
2016, og at det var kjent innad i bransjen.
Gerhardsen påpeker at faren med at mediene ikke opplyser offentligheten om det selv, er at det da i stedet blir spredt via andre.
– Ryktene går så fort, og med dem følger fort konspirasjonsteorier, sier hun og legger til:
– I ytterste konsekvens kan tilliten til journalistikken og mediene falle. I den tiden vi lever i handler det om å opprettholde tilliten. Det er press mot demokratiske grunnstrukturer i land som ikke er langt fra oss, sier hun.
Bør snakkes mer om
Assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Solveig Husøy forteller at da Redaktørforeningen gjennomførte redaktørundersøkelsen
i høst, var bindinger og inhabilitet et av spørsmålene.
Fire av ti oppga at man sjelden eller aldri diskuterer mulige dobbeltroller og bindinger i redaksjonen.
– Der var det mange som svarte at det diskuterte man ikke så mye. Så det er et tema man bør snakke mer om, sier hun.
Husøy påpeker også at inhabilitet og bindinger har to sider – integritet og troverdighet.
– Det ene er det interne, integriteten. Hvis man har en nær relasjon til noe eller noen som står sentralt i en sak, må man gjøre grundige vurderinger av om man kan jobbe med det, sier hun og legger til:
– Med troverdigheten er det annerledes, for den styrer vi bare delvis selv. Det handler om tilliten folk har til journalistikken. En del forhold er det viktig at offentligheten kjenner til, for at journalistikken skal fremstå troverdig. Men dette er jo en vurdering fra gang til gang, sier hun.
Verre for mindre mediehus
– I de sakene hvor det er helt opplagt
at dette har konsekvenser for hvordan publikum kan oppfatte journalistikken, er
det viktig å være åpen. Men jeg har forståelse for at det er mange hensyn å ta,
det er ansatte i krevende situasjoner, sier Husøy.
Og hun er klar på at en redaktør
ikke kan bestemme over meninger og relasjoner de ansatte har.
– Men det kan få konsekvenser for
hva man kan jobbe med, for at vi skal bevare tilliten fra folk til journalistikken
vår.
– Får dere ofte telefoner fra
redaktører om dette?
– Det er ikke de temaene vi får
flest telefoner om, men det skjer. Kanskje aller mest fra de mindre mediehusene,
hvor det kan være vanskelig å komme rundt bindinger folk ha i lokalmiljøet, og
hvor det er færre ansatte å flytte oppgavene til, sier Husøy.
Hun påpeker at større mediehus
har en fordel, da de lettere kan dele på oppgaver.
– Og så må man da heller i mindre
mediehus være åpen om at det finnes bindinger.
