Bergens Tidende har vist et prisverdig og viktig engasjement i debatten om AUFs rom for å ytre seg politisk i tiden etter terrorangrepene 22. juli 2011. Desto mer påfallende er det at Eikefjord, nå når hun melder sin ankomst i debatten, fokuserer så mye på undertegnedes ordvalg fremfor det debatten egentlig dreier seg om: Hvordan AUF ble behandlet som politisk organisasjon etter terroren som rammet dem.
Eikefjord mener jeg tillegger henne hensikter hun ikke har. Og for all del: Jeg forstår godt at slikt kan føles urimelig.
Men Eikefjord gjør jo strengt tatt det samme selv, når min bok Utøyakortet oppsummeres slik: «I «Utøyakortet» trekker Snorre Valen frem løsrevne setninger fra ulike meningsartikler, som kobles sammen til en overordnet fortelling om at mediene hindret den politiske debatten AUF ønsket seg».
Ut fra denne beskrivelsen skulle en for det første tro at hele boka handler om mediene. Men det gjør den jo ikke.
Boka handler om AUF, deres vilkår for å drive politisk arbeid etter 22. juli, og om debatten AUF forsøkte å reise. Den forsøker å vise fram noe av alt det AUF-erne har måttet holde inni seg i disse ti årene. Og om sinnet som de ikke har hatt mulighet til å vise.
Den handler om kontrasten mellom terrorens grusomme virkelighet og det uutholdelige kravet om kjølig dannelse i debatten i månedene etterpå. Og den handler om det urettferdige i at sterke følelser i debatten om 22. juli nærmest har vært noe som diskvalifiserer deg fra å bli tatt på alvor.
For det andre: De «løsrevne» setningene Eikefjord viser til er ikke tilfeldige og spekulativt utplukkede utskeielser og uhell, som en kan få inntrykk av når en leser Eikefjords karakteristikker. Alle som vil kan da selv lese kildene jeg refererer til, og ellers gjøre opp sin egen mening om hvilken tone AUF ble møtt med høsten 2011 og 2012.
Dessuten er jo ikke eksemplene jeg viser til i boka akkurat uttømmende: Dersom det jeg søkte å oppnå var å lage en kavalkade av «løsrevne sitater» for å lage en «overordnet fortelling» hadde jeg jo kunnet vist til langt flere eksempler enn jeg gjør i boka - og mange av dem ville kommet fra nettopp Bergens Tidende. Dette virker det for øvrig som om BT selv også langt på vei erkjenner, ikke minst med tanke på sommerens tekster fra avisas egne kommentatorer.
Kjernen i Utøyakortet er uansett ikke «løsrevne sitater», men intervjuene med to overlevende som selv opplevde terroren mot Utøya: Eskil Pedersen og Helén Ingrid Andreassen, som med egne ord forteller hvordan de begge har opplevd kravene til å opptre på en bestemt måte som terroroverlevende. De forteller om hvordan de opplevde den politiske debatten etter 22. juli.
Jeg trenger ikke «koble» sammen noen fortelling, de to forteller jo selv hvordan de opplevde dette:
«Jeg føler at vi fikk et stempel som sa at vi var ‘mot ytringsfriheten’. Ordet ’ytringsansvar’ spilte inn. Etter det føler jeg at alt ble tolket inn i en ytringsfrihetsramme. Det var nesten som å sitte på utsiden og føle at jeg ikke skjønte hva som egentlig skjedde», sier Pedersen i Utøyakortet.
Eskil Pedersen ble latterliggjort av ledende stemmer fra presse og partier etter sitt utspill om ytringsansvar høsten 2011.
Andreassen forteller på sin side om at hun visste av mange overlevende «som hadde det verre enn meg, og som det gikk mye dårligere med. Mange var politikere, og følte at de ikke kunne si noe».
Andreassen måtte selv gjøre jobben med å stå fram og ta et oppgjør med at ordet «22. juli-kortet» fant veien inn i offentligheten.
Flere andre overlevende, som for eksempel Elin L’Estrange, har gjort det samme. Tonje Brenna setter ord på det samme i sin bok.
Hvorvidt Eikefjord mener ordet «knebling» er dekkende eller ikke er ikke veldig relevant. Det er hva generasjonen av overlevende AUF-aktivister forteller oss, om mulighetene for å ytre seg etter terroren, vi bør være opptatt av.
I sin søken etter å være kjølige, rasjonelle og analytiske i sin omtale av AUF i tiden etter 22. juli endte enkelte kommentatorer og redaktører opp med å bli det motsatte. For etter 22. juli var ikke AUF lenger den samme aktøren, selv om de i politisk sammenheng ble behandlet slik. En rekke av dem - flere titalls - var drept, og resten av organisasjonen var traumatiserte. AUF var ikke en normal aktør, de var en terrorutsatt aktør.
Få i meningsjournalistikken utforsket hva dette faktisk innebar politisk, og hvilke forutsetninger AUF egentlig hadde for å fortsette med politisk aktivitet i de første årene etter terroren.
Jeg vet ikke hva den manglende nysgjerrigheten i norsk meningsjournalistikk på dette punktet skyldes, men det holder ikke å i ettertid kalle det «analytisk».
Og det bidro uansett til at AUF opplevde et krav fra omgivelsene om at de ikke skulle trekke inn, bearbeide eller la 22. juli påvirke eller prege sin politiske aktivitet.
Det er blitt kalt «Utøya-kortet», «22. juli-kortet», og det lever fortsatt i veste velgående: Fabian Stang hevdet at Jonas Gahr Støre dro et «kort» 22. juli i år, og Siv Jensen gjorde det samme nylig i Dagens Næringsliv, der hun også anklaget AUF for «sensur».
Budskapet er det samme: 22. juli skal ikke snakkes om politisk på en måte som utfordrer andre, ikke av AUF, og ikke av Ap.
Mistenkeliggjøringen av Arbeiderpartiets og AUFs forhold til 22. juli er altså vedvarende, ikke bare i samfunnets ytterpunkter, men hos noen av de mest etablerte politiske aktørene, og, som forskning fra C-REX viser oss, i store deler av velgermassen til Høyre og Frp.
AUF har til nå opplevd å ikke ha mulighet til å ta til motmæle mot denne mistenkeliggjøringen. Mitt poeng er at mediene må finne seg i å få påpekt at også kommentatorer i mediene bidro til dette, ved å ikke søke å forstå hva hendelsen 22. juli faktisk innebar politisk for AUFs egen del, og ved å ikke innvilge AUF muligheten til å snakke fritt og ærlig om sine politiske refleksjoner rundt det som hadde rammet dem selv.
Eikefjord reagerer på begrepet «knebling», siden det ikke var tilsiktet at AUF skulle oppleve det slik. Tidligere har vi fra BT-kommentarhold kunne lese at tanken om et oppgjør etter 22. juli er «ein totalitær politisk tankegang med religiøse undertonar», så dette ønsket om moderat språkbruk må på mange plan sies å være gledelig – og et tegn på at debatten tross alt har beveget seg i konstruktiv retning.
Og om det er begrepet «knebling» Eikefjord har et problem med, kan vi sikkert enes om et annet dekkende uttrykk. Men at AUF har hatt trangere rammer for å uttrykke seg enn andre politiske partier siden 22. juli, er det ingen tvil om. At mange må være med og ta ansvaret for at det ble slik, er en naturlig konsekvens av en slik erkjennelse.
For det skjedde vel ikke helt av seg selv, Eikefjord?
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir inntrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
