(FLESLAND): Da krigen i Ukraina brøt ut natt til 24. februar var VGs Kyrre Lien allerede på plass i hovedstaden Kyiv i Ukraina.
Fra hotellrommet sitt kunne han følge invasjonen komme mot ham via meldinger på Twitter og trafikken fra Google Maps.
– Den natta er ett av de sterkeste øyeblikkene jeg har hatt som journalist. (…) Det var en ganske skummel opplevelse å være i Kyiv og vite at verdens nest største og mektigste hær var på vei til å invadere landet. Og du lå midt i smørøyet av det de prøver å ta, nemlig hovedstaden, fortalte han på Hauststormen tidligere denne måneden – på videolink fra Beirut.
12 dager før hadde han reist til Ukraina med et ønske om å skildre og snakke med ukrainere om hva de trodde kom til å skje. På det tidspunktet var det stor tvil om Russland kom til å invadere.
Artikkelen fortsetter under bildet
Kyrre Lien holdt foredrag under Hauststormen på videolink fra Beirut.Foto: Kent Olsen
Godt kjent i landet
Før invasjonen hadde Lien vært på flere reportasjeturer til Ukraina, blant annet Krim-halvøya i 2013 og i juli 2014, da et passasjerfly ble skutt ned av et russisk luftvåpen i Donetsk-regionen som var kontrollert av russiskstøttede opprørere.
Vinteren 2014 reiste han tilbake til regionen sammen med Per Christian Selmer-Anderssen for å prøve å skildre samfunnet.
– En reportasje vi forsøkte å skildre tidlig var å reise til landsbyen der flyet krasjet. Da hadde vi en plan om å reise dit og se hvordan befolkningen taklet å få et passasjerfly i nabolaget deres. Hvordan de taklet det og levde videre, og hvordan det var å leve i et område som ikke var anerkjent av noen stat. Et område som var i krig og folk fremdeles forsøkte å finne ut om de skulle bli eller flykte, forklarte Lien.
– Vi forsøkte å nøste opp i disse store umenneskelige valgene som mennesker blir satt overfor når krig bryter ut.
Etter hvert ønske de å dykke mer inn i lokalsamfunnet.
– Vi forsøkte å gå i ett med samfunnet, bli venner med dem, drikke vodka med dem og bo der, sa han.
Etter en stund ble det vanskeligere å jobbe i området.
En tur alene i nærheten av frontlinjen førte til at han ble fraktet bort av soldater til et avhør som foregikk på Google Translate.
– De sjekket pass og dokumenter og startet avhøret samtidig som pistolen til avhørssoldaten ligger veldig tydelig til, fortalte han.
Til slutt gikk han fri.
Han fortalte at flere av menneskene de møtte har de fremdeles kontakt med i dag.
– Det økonomiske i dette har også vært krevende. VI hadde ikke alltid god timelønn, men vi mente det var viktig å dokumentere, og givende. Vi fikk det til å gå rundt ved hjelp av salg av reportasjer og støtte fra Fritt Ord, sa han.
Tilbake til invasjonen i februar i år. Sammen med et team fra VG og Aftenposten søkte de tilflukt i bombekjelleren på hotellet i Kyiv og tilbrakte flere netter og rapporterte der før de trakk seg ut.
I april var han tilbake i Ukraina, og ankom Butsja et par dager etter at Russland var trukket ut.
Sommeren 2022 reiste han tilbake alene.
– Da hadde jeg flere planer. Da hadde krigen gått inn i en mer stabil fase og hele området nord for Kyiv var frigjort. Jeg ønsket å reise tilbake og se hvordan det var. Jeg hadde kontakt med en kilde fra april og han sa noe jeg bet meg merke i; at livet i Butsja går videre, og at alle forsøker å glemme.
– Jeg tenkte at det var en mulighet for en god reportasje; å reise tilbake til stedet og hvordan de menneskene har det nå. Jeg ønsket å lage et tilstedeværende dokument som viste hva som hadde skjedd etter at verden mer eller mindre hadde gått videre.
Han forklarte at mye av måten han jobber på er å jobbe ut fra visuelle scener.
– Jeg tenker hvor det kan oppstå scener der folk er i bevegelse og noe som skjer, og tekster ut fra det. En av tingene jeg gjorde var å lage en 3D-modell av et av rommene som var ødelagt av russiske styrker. Det ble et visuelt element som var med på å beskrive mye av ødeleggelsen som var der, forklarte han.
Ikke bare grusomt
En annen reportasjeidé kom han over da han scrollet gjennom Instagram og så bilder av folk som la ut bilder av at de slappet av på stranda i byen Odessa sør i Ukraina.
– Disse reportasjene viser litt hvordan jeg forsøker å jobbe på, nemlig å ha konkrete ideer som er bearbeidet før jeg reiser på reportasje. Det er viktig for meg å bygge disse rammene før jeg drar ut, og å få de tekstlige elementene og det visuelle til å snakke sammen.
– Det viser at folk lever, og det er en reportasje som leserne våre også setter pris på. Den siste reportasjen ble lest av kjempemange mennesker hos VG, og det var på et tidspunkt da vi trodde at den norske befolkningen var litt krigsleie.
Lien begynte primært som fotograf, men har gått mer over til å jobbe flermedialt.
Hvordan overgangen har vært fikk han spørsmål om etter foredraget.
– Jeg er nok en flinkere fotograf enn skribent, men jeg synes det er spennende og givende å utforske det tekstlige og jobbe mer flermedialt. Det tror jeg mange har godt av å utfordre seg selv på. Det handler om hvordan vi kan utnytte mediene og kommunisere sammen slik at man får reportasjer som står seg ut, svarte han.
– Jeg ser altfor ofte tekstlige reportasjer der teksten er bra men det visuelle kommuniserer ikke. Det gjør at sluttproduktet for meg som leser blir dårligere.
