Konseptet bak de fleste dokumentarfilmer er å fremstille interessante temaer på en korrekt og engasjerende måte, sette viktige saker på dagsorden og skape debatt. Men det er stor forskjell på feilaktig fremstilling av en sak og ufullstendig formidling av noe som du i utgangspunktet ikke visste alt om.
Jeg vil påstå at ingen regissør som har produsert dokumentarfilmer har hatt kjennskap til alt om temaet som tas opp eller personene som skildres.
De samme kjensgjerninger gjelder journalister som dekker ulike nyhetssaker. Det er i praksis umulig å ha kunnskap om alle fakta eller å gi en fullstendig formidling.
Likevel er det en vesentlig forskjell. Arbeidet med en nyhetssak tar gjerne fra én dag til noen uker, mens det kan ta opptil flere år å produsere en dokumentarfilm.
I nyhetssaken kan mangler og utelatelser oppdateres på timen, mens det kan være svært vanskelig å gjøre tilsvarende med en dokumentarfilm eller dokumentarfilmserie.
Redselen fra medier og produsenter
Det kan ta måneder å redigere en dokumentarfilm. Derfor kan det være problematisk å stokke om på innholdet i en ferdig dokumentar kort tid før sending.
Viktige momenter som skulle vært med etter filmen er låst i klippen, kan med fordel komme inn som tekst etter dokumentaren er ferdig. Dette burde kanskje vært gjort i dokumentarserien om «Bamsegutt».
Men skal filmprodusenter og regissører ha hengende over seg at deres arbeid og faglige renommé risikerer å bli ødelagt fordi ytterligere fakta kan komme fram i ettertid, og at dokumentarer kan bli kansellert på grunn av dette, er vi på svært ville veier.
Denne redselen vil føre til at viktige saker aldri blir publisert, og at regissører og produsenter rett og slett gir opp å produsere viktige dokumentarfilmer.
Det mediene ikke tør
Jeg mener vi har flere eksempler på at publiseringsmediene ikke tør å ta i, fjerner eller sensurerer viktige momenter fra dokumentarfilmer – uten at det nødvendigvis er etiske, juridiske eller andre tungtveiende grunner til det.
Et soleklart eksempel er at «ingen» ville lage dokumentarfilm av Bjørn Olav Jahrs bok om Baneheia og Viggo Kristiansen.
I en film som jeg produserte om regnskogmilliardene fra Norge til Brasil og som ble vist i TV 2, ble blant annet flere sekvenser jeg mener var viktige klippet bort, og noen omgjort rett før sending. Jeg opplevde det som at TV 2 var tydelig redd for kritikk etter press fra Regnskogfondet, og valgte en behagelig utgang.
Dette sier TV 2 og Regnskogfondet:
TV 2 bekrefter at det ble gjort endringer før publisering, men sier dette var fordi enkelte påstander i filmen ikke var dokumentert godt nok.
Regnskogfondet sier at de var i en konstruktiv dialog med TV 2, og at endringene dreide seg om feilaktige opplysninger. De skriver til Medier24 at deres fokus er å levere korrekt og viktig informasjon om arbeidet de gjør i Regnskogen, og da disse endringene ble etterfulgt opplevde de at TV 2 ivaretok sitt redaksjonelle ansvar.
Hovedgrunnen for selvvalgt sensur av viktige momenter kan altså simpelthen være redselen for kritikk. En slik redsel utgjør i dag en økende fare for hele dokumentarfilmsjangeren.
Pletten bommer med usaklig kritikk
Beklageligvis bidrar Aftenpostens og Christina Plettens usaklige kritikk av dokumentaren «Ingen elsker Bamsegutt», og måten hun vifter med Vær varsom-plakaten på, til å undergrave ikke bare Strømøy sin dokumentarfilmserie, men hele dokumentarfilmbransjen.
Et av flere eksempler på Plettens tendensiøse utsagn: «Strømøy spinner rundt på en historie og vandrer rundt på forskjellige kommunale bygninger.»
Nei, dette er ikke riktig. Strømøy reiser rundt og jobber grundig med innhenting av informasjon til dokumentaren.
Teksten til Pletten er helt åpenbart et forsøk på å rakke ned på Strømøy. Kommentaren hennes blir dessverre hyllet av tidligere VG-redaktør Bernt Olufsen.
Pletten forteller videre at sønnen og konen har forsvinnende liten deltakelse i dokumentaren – samtidig som hun drar fram VVP og hevder at sønnen ikke burde vært med i dokumentaren! Men vet Pletten hva sønnen og kona har fortalt programskaperen? Kanskje de ikke ønsket å være med i større utstrekning? Dette kan vel verken Pletten eller Aftenposten vite noe som helst om.
Slik Pletten skriver og tolker VVP om identifisering av barn i forbindelse med barnevernssaker, familietvister eller rettssaker mener jeg at jeg for eksempel ikke kunne laget dokumentaren «Maren Gatejente».
Gatebarn og urfolk
For da jeg produserte dokumentarfilmen «Maren Gatejente» om gatebarn i Romania for noen år siden – en film som for øvrig ble nominert til Gullruten for beste TV-dokumentar – hadde vi med barn helt ned i syvårsalderen.
I dokumentarfilmen «The Art of Being Wichi», om urfolk og de systematiske overtrampene mot deres rettigheter i Argentina, hadde vi også med barn og voksne som befant seg i svært sårbare situasjoner i forhold til myndighetene.
Når det gjaldt begge disse filmene hadde vi begrenset med informasjon om hovedpersonene og deres dramatiske fortid, men – som alltid – tok vi selvsagt Vær varsom-plakaten på største alvor.
De yngste personene i filmen, «Maren Gatejente» var fra syv til seksten år gamle. Alle ble ivaretatt på en god måte både under opptak og i redigeringen av filmen. Her var det også saker med barnevernet involvert. I noen tilfeller ble enkeltpersoner ikke tatt med i filmen på grunn av faren som kunne oppstå fra andre medlemmer i de forskjellige gategjengene.
I ett tilfelle i Argentina der en mor holdt rundt sitt døende barn, valgte vi å ikke ta med denne sekvensen selv om det var en veldig sterk historie. Vi følte at kritikken mot myndighetene, i dette tilfelle, kunne få store negative konsekvenser for henne og familien. Derfor ble sekvensen utelatt fra filmen.
Dersom Plettens holdninger og hennes tolkning av Vær Varsom-plakatenes paragrafer skal legges til grunn for hvordan vi skal presentere menneskelige historier i dokumentarfilmer, ser jeg et stort problem for hele fagfeltet.
Jeg hadde i alle fall ikke kunnet produsere de viktige filmene om gatebarna i Romania eller om rettighetene til søramerikanske urfolk som jeg har laget, om jeg skulle ha fulgt Plettens tolkning av Vær-Varsom-plakaten.
Redselen griper NRK-ledelsen
La oss gå tilbake til NRK og deres håndtering av Bamsegutt-dokumentaren.
Når ulvene i pressen jager og jakter i flokk, med gamle ulver som tidligere VG-redaktør Bernt Olufsen som jegerkompis, der de retter drepende kritikk mot Tore Strømøy og hans dokumentarfilmserie, så er det betenkelig at ikke NRK-ledelsen sto imot presset, men heller tok valget om å avpublisere serien.
Det vi ser er en fallitterklæring og mangel på lederskap hos allmennkringkasteren NRK, noe som kan undergrave hele fagfeltet.
Blir det slik at det er bare å ta bort viktige produksjoner når man oppdager, ut fra hva jeg har erfart og lest, at innholdet kan skape debatt som er «uønsket» for publiseringsmediene, må det ropes et varsku.
NRK-ledelsens håndtering av saken og beslutningen om å avpublisere serien er tragisk ikke bare for den viktige dokumentarserien «Ingen elsker Bamsegutt» men for alle regissører og produsenter som vurderer å lage kritiske dokumentarfilmer i fremtiden.
———————————————-
Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.
