Norske mediehus ofrer samfunnsoppdraget for noen ekstra klikk

Det er gammelt nytt at krigsoverskrifter selger. 

Men skulle man trodd forsiden på diverse norske aviser står vi ikke bare på kanten til armageddon, ragnarok har inntruffet, og da først ved desken. 

Man kan kanskje med et sympatisk blikk se på VG, og skjønne at de gule krigsoverskriftene og blinkende «akkurat nå» varslene er født av ett behov for å selge annonseplasser. Eller Dagbladets merkverdige stolthet i å «være først med siste nytt» som et krampaktig overlevelsesforsøk. 

Men når også NRK har liveoppdateringer og røde varsler, da er det på tide og stoppe opp og spørre oss om norske mediehus ofrer samfunnsoppdraget sitt for noen ekstra klikk.

Man kan, og avisene gjør gjerne det, forsvare seg med at man gir folket det de vil ha. Men det er for lettvint. Media skaper også et behov. 

Menneskesinnet er innrettet slikt at oppmerksomheten dras mot sterke farger og ting som gir oss en sterk emosjonell respons. Frykt er en slik. Hvis man først begynner å bli redd, blir man hektet og man vil vite alt. Dette er såkalt «Doomscrolling». Medienes konstante fokus på alt som går galt i verden skaper et slikt behov. Når de da utnytter frykten for å selge aviser, eller hente klikk kroner så begynner dette å nærme seg manipulasjon av dype menneskelige behov. 

Men hadde ikke mediene en samfunnsplikt? 

Man kan argumentere for at noen hendelser i verden er oppmerksomhetsverdige. Media, og vi, burde bruke tid på å følge med på dette. 

Problemet er at hva som er oppmerksomhetsverdig og hva media løfter fram i den kollektive oppmerksomheten er to vidt forskjellige ting. 

Ta for eksempel sommerens famøse ubåt-episode. Samtlige medier, inkludert NRK, hadde live-studioer og konstante oppdateringer om jakten på ubåten. Det internasjonale mediepresset satte i gang en vanvittig redningsoperasjon til den nette sum av 1.2 millioner amerikanske dollar. 

Samme uke sank en flyktning skip med 750 passasjerer i det stille, som kunne blitt reddet ved en brøkdel av prisen. 

Ikke bare kan man stille spørsmål ved det moralske i å gjøre en ubåttragedie til et grotesk realityshow, det har også helt konkrete konsekvenser for hvordan vi fordeler ressurser. Dette ansvaret kan ikke media skyve over på bortforklaringer om hva «folk vil ha» eller en plikt til å opplyse samfunnet. 

Media har stått for en rekke avsløringer av profilerte politikere. Men det er verdt å ta på alvor om ikke media selv gjør politikerne dårligere. 

Det konstante mediepresset gjør at både politikere, ministere og departementer må bruke stadig mer ressurser på å håndtere henvendelser på media. Politikere er konstante tilgjengelige for mediehenvendelser, nettopp fordi deres suksess som politikere i stor grad avhenger av å være synlige i media. Denne avhengigheten utnytter avisene. 

Vi må stoppe opp å tenke gjennom om vi vil ha politikere som blir distrahert annethvert minutt, eller ministere som aldri har ro og fred til å tenke grundig gjennom ting. 

NRK med nytt nyhetsgrep: – Vi blir mer lettbeint

Hva er driveren av alle disse tre problemene? Det stadig maset om å være stadig mer oppdatert. 

Det gjør at man ofrer mer seriøs og omfattende saker for kortere saker, det forstyrrer leseren med saker som ikke er valgt ut etter krav om relevans, men snarere etter i hvor stor grad de fengsler vår oppmerksomhet. I tillegg er det en reell fare for at media har gått fra å avsløre politikere til å direkte forringe deres evne til å utvikle god politikk. 

Hvis ikke vaktbikkjen tar seg sammen står den i fare for å bli irrelevant, eller, antageligvis mer skremmende, utdatert. 

———————————————-

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i Medier24? Send ditt innlegg til meninger@medier24.no.