Arbeidsledigheten gikk på helsen løs for journalisten Kristina (28): – Alt annet forsvinner når jobben ryker

Nylig ble journalist Kristina Bye (28) ansatt i et årsvikariat i avisen Khrono.

Det var en kjærkommen opptur for henne, etter at det siste året har vært preget av tre korte vikariater i forskjellige redaksjoner, og en periode med arbeidsledighet.

Den usikre jobbsituasjonen har nemlig vært tøff å håndtere for Bye, som samtidig har jobbet med å mestre utfordringer knyttet til sin psykiske helse.

– Jeg legger veldig mye av egenverdien min i jobben, hvilket jeg også tror mange andre gjør. Jobben blir en stabil faktor, og når den ryker, så forsvinner stabiliteten og alt annet også, sier Bye til Medier24.

Fra januar til april sto journalisten helt uten jobb. Det var utfordrende, forteller hun.

– Hverdagen blir rett og slett usikker, og man vet ikke hva man skal gjøre. Det å søke på hundre jobber, for så å kun få ett svar om at man ikke er med videre i prosessen, er ikke veldig motiverende.

Jonas (28) sa opp journalistjobben da angsten ble for tøff. Da han ville tilbake i bransjen, ble det enda tyngre

Kampen mot «imposter-syndromet»

Med arbeidsledighet og mange korte vikariater, kan også tvilen på egne journalistiske ferdigheter komme snikende.

Å være redd for å bli avslørt som for dårlig i jobben sin, refereres ofte til som «imposter-syndromet».

Bye har fått kjenne dette på kroppen det siste året.

– Imposter-syndromet har vært en realitet her. Det gjør det vanskelig å vise hva man kan, og i en bransje der man må være 100 prosent påskrudd, skal det lite til for å ikke klare å være på topp, sier hun.

Selv om hun tidvis har vurdert å ta farvel med journalistikken, er Bye ikke i tvil om hva som har fått henne til å bli værende i bransjen.

– Grunnen til at jeg ble forelsket i journalistikken, er først og fremst den tilliten en får av andre til å fortelle historier som engasjerer. Følelsene mine for det vi driver med, er sterkere enn «styggen på ryggen» sier hun.

Nå ser Bye lyst på å skulle ta fatt på nye arbeidsoppgaver hos Khrono.

– Khrono har tatt meg veldig godt i mot, og gjør det de kan for å gi meg selvtilliten tilbake når det gjelder egne ferdigheter.

– De har gitt meg en sjanse, og nå skal jeg gjøre det jeg kan for å vise at den avgjørelsen var god.

Lei korte vikariater

Bye tror mange midlertidig ansatte journalister kunne fått en bedre mental hverdag, dersom mediene hadde begrenset bruken av de korteste vikariatene.

– Jeg skulle ønske at flere mediehus gikk bort fra de korte kontraktsmodellene på to-tre måneder. Den tiden er ingenting, og du rekker så vidt å bli kjent med arbeidsplassen før du skal ut igjen, sier hun.

– Dette tror jeg kan skape press for flere, særlig de med lite kjennskap til yrket, sier hun.

Hun peker også på at nødvendigheten av å alltid måtte prestere for å kunne få flere sjanser til å jobbe, kan gjøre det vanskelig å utfolde seg som journalist.

– Om jeg hadde vært en 21 år gammel blodfersk journalist i en slik situasjon, ville jeg vært livredd. Det er jo et prestasjonspress i bransjen, der alt handler om å være først, sier Bye.

Vårt Land-redaktør fortalte åpent om sin egen psykiske helse - vil fjerne tabu med medienes hjelp

Khrono-journalisten tror flere medier vil tjene på å ansette flere i faste stillinger.

– Om man prøver å ikke henge seg så mye opp i statistikken og antall klikk, og heller går tilbake til å lage god journalistikk, som folk tar seg tid til å lese, vil det generere flere arbeidsplasser.

– Jeg tror også at det vil styrke arbeidsgleden hos journalistene om man ansatte flere faste journalister, i stedet for å bruke to hundre nervøse vikarer som er usikre på jobbsituasjonen sin.

– Men er det ikke bedre for ferske journalister å få jobbe i et vikariat i tre måneder, enn å ikke få jobbe i det hele tatt?

– Jo, absolutt. Men der har man også praksisplasser. En tre-måneders kontrakt bør ikke være normen. Nå tror jeg det er mange slike, der de samme personene får tre måneders kontrakter igjen og igjen, sier Bye.

Til slutt minner hun om at det ikke alltid er så mye som skal til, for å ta vare på en kollega.

– Kanskje bør vi bli flinkere til å backe hverandre, og til å huske at det er lov å be kolleger om tips. Vi burde heller ikke være redde for å inkludere hverandre. Det er flott å ta seg tid til å huske på det.