Jonas (28) sa opp journalistjobben da angsten ble for tøff. Da han ville tilbake i bransjen, ble det enda tyngre
Etter å ha brukt jobb som terapi, måtte Jonas Giæver sette nyhetsjegeren på pause. – Det er en tøff melding å gi seg selv å si at «dette er du ikke mentalt rusta til å klare».
Jonas Giæver (28) har vært innom flere store redaksjoner som TV 2, og Nettavisen, i tillegg til å ha levert stoff til The Guardian og har nesten 60 000 følgere på sin Twitter-konto.
Samtidig har han lenge vært åpen på sosiale medier om at han har slitt med angst og depresjon.
Han forteller at det siste året har vært ekstra tøft, mens han har slitt med å komme seg tilbake inn i bransjen.
– Det har vært en enorm belastning, forteller Giæver til Medier24.
Brukte arbeid som terapi
Jonas Giæver (til høyre) har vært en kjent og rutinert sportsjournalist i flere årFoto: Privat
Sportsjournalisten har de siste årene vært svært aktiv i mediebildet, og jobbet som journalist i Nettavisen. Men han merket at det begynte å bli mye.
– Jeg hadde over tid erstattet mye av tiden jeg burde investert i meg i selv, i arbeid, og brukte arbeidet som terapi. Jeg jobbet flere høytider og ferieperioder, og så mye som jeg kunne, forteller Giæver.
Da verden koronastoppet opp for et år siden, ble isolasjonen og depresjonen verre.
– Jeg kjente på en større grad av angst. Det ble vanskelig å regulere hjemmekontor og vanlig kontor, og jeg følte meg ubrukelig når jeg ikke jobbet. Det tror jeg mange følte i den tiden, sier han.
Han bestemte seg for å ta en pause og ble rådført til å sykmelde seg.
– Det skulle være en pause for å jobbe med meg selv. Både legen og psykologen var enige om at her var det et stort behov for at jeg fokuserte på å arbeide på meg selv som menneske, heller enn aktører og nyheter.
Giæver forteller at det var godt med en pause. Og at han relativt raskt følte at han var klar til å komme tilbake.
– Jeg følte hele tiden at jeg var klar for å jobbe igjen. Det var ingen tvil i min sjel om at jeg skulle tilbake. Så det var et slag i magen hver gang jeg hadde samtaler med psykolog og lege, og jeg forsto at jeg ikke var klar.
– Det er en tøff melding å gi seg selv å si at «dette er du ikke mentalt rusta til å klare». Det er både ganske ydmykende, og tungt å innfinne seg i at psyken ikke vil spille på lag med viljen, sier han.
Og mens isolasjonen begynte å tære på, begynte også tankene å surre. Hva tenkte kollegaene og folk rundt han?
– Jeg tror at logisk tankegang forsvinner. Du sitter der i suppa alene. All mulig informasjon du får om ting som skjer rundt deg gjør at du spinner i det, og det blir til ting som ikke har rot i virkeligheten, men som gir mening der og da, sier han og legger til:
– Det blir som et ekkokammer av urimelig negativitet, som man overbeviser seg selv om at stemmer. Til slutt føler man seg bare som en enormt stor byrde for alle.
Giæver gravde seg så langt ned at han til slutt sa opp jobben. Det ga en tung høst på jakt etter å komme tilbake.
– Det er mange som sitter utenfor mye lengre enn det jeg har gjort, men jeg kjenner veldig på det. Jeg ble han som ikke var en del av noe lengre.
Giæver har lenge vært åpen om at han har slitt psykisk. På bursdagen i 2018 la han ut et langt innlegg på flere sosiale medier hvor han fortalte at han sleit.
– Jeg bestemte meg for at hvis jeg skulle være åpen om det, måtte jeg velge den ene dagen hvor jeg har oppmerksomhet, for å ikke virke oppmerksomhetssyk. Men jeg satt der med puls på 240 idet jeg trykket publiser.
Tilbakemeldingene var positive. Giæver forteller at det strømmet med meldinger både i innboksen, og ute blant folk.
– Alle meldingene satte en støkk i meg. Og i ettertid gjorde det meg betenkt. For det tyder på at det ikke er nok åpenhet rundt dette, sier han.
– Det gjør meg ydmyk og forlegen at jeg fikk så mange tilbakemeldinger. Samtidig blir jeg trist, fordi mange ikke tør å være åpne, spesielt menn. En god del statistikk tilsier at dette er tabu. Jeg mener vi må ta dette temaet på blodig alvor.
Redd åpenheten gjorde det værre
Etter at Giæver sa opp jobben, ønsket han seg etter hvert tilbake på hesten og begynte å søke jobber.
– Jo mer tiden gikk, jo mer kjente jeg på at nyhetsjegeren også trengte kjærlighet.
Giæver forteller at etter hvert som avslagene på jobber kom inn, begynte han blant annet å tilby seg å jobbe gratis.
– Bare for å vise at jeg lever. Men det har vært varierende grad av avvisning. Og jeg forstår at man ikke alltid passer inn i en kabal.
Men avvisningene gjorde at han begynte å tvile på seg selv.
– Jeg begynte å spørre meg selv om jeg hadde klart å lure andre og meg selv til å tro at jeg var dritgod en gang i tiden. At jeg egentlig var i helt feil bransje. Du sitter i det ekkokammeret og spør deg «hva har jeg gjort galt? Er det åpenheten min som gjør det». Man blir veldig irrasjonell, sier han og legger til:
– Angsten kommer frem. Du er plutselig irrelevant i den bransjen du har viet livet ditt til. Det er en ensomhet og sørgelighet i det å stå utenfor.
Han forteller at det også tok på at mange spurte om han hadde fått jobb.
– Mange tidligere kolleger tok ofte kontakt for å høre om det hadde blitt noe. Og jeg hørte ofte kommentarer som «men DU kan jo ikke ha noe problem med å få jobb» «Hvorfor har du ikke fått noe ennå». Det gjorde det bare tyngre, sier han.
Nå håper Giæver at det skal bli mer fokus på presset i mediebransjen, og den mentale helsen generelt.
– Det er viktig at vi prater om skyggesidene med å jobbe som journalist. Presset, deadlines, kampen for å få noe fast. Finnes det et sikkerhetsnett som passer på journalistene?
– Du må hele tiden bevise at du er der, at du duger, er agendasettende og har nettverk. Samtidig kjemper du mot 10-15 andre som tenker det samme. Man må bevise, bevise, bevise, sier Giæver.
Han er redd for at unge journalister kan få seg en knekk av presset.
– Hvis noen andre får masse vakter, og du ingen, kan man føle seg som dritt. Det spiller nok på verdigheten til mange.
Han påpeker at han forstår det kan være vanskelig for redaktører å gi alle like mye.
– Jeg har mye sympati med redaktørene, fordi jeg forstår at de har en enormt vrien jobb å balansere alt sammen. Men da håper jeg også den respekten er gjensidig for alle de som jobber seg halvt i hjel for å være gode nok.
«Den tunge tiden»
Giæver mener det også bør bli mer åpenhet rundt mental helse, spesielt hos unge menn.
– Vi snakker litt om det, men det er ikke nok. Det kan ikke være sånn at vi kun snakker om det hver gang det kommer en grusom statistikk om selvmordstall, og så gå 364 dager uten.
Han mener at et fellesmål burde være at det ikke lenger slås stort opp når folk åpner opp om stunder der den mentale helsen er i like stort fokus:
– Det bør være så åpent å snakke om «den tunge tiden», at det ikke blir et førstesideoppslag når noen gjør det.
Nå er Giæver tilbake i jobb i Dagbladet, og gleder seg til å gi oppmerksomhet til både journalisten, og han som trenger ro.
– Journalisten i meg er kjempelysten til å levere, sette agendaen, jage nyheter. Men det har også blitt rom for den andre. Det følelsesmennesket som trenger pauser, sier han.
– Det har vært mange ensomme, og kalde stunder i mørket. Nå ser jeg frem til å kunne kjenne både varmen, lyset og fellesskapet igjen, sier Giæver.
Har du behov for å snakke med noen? Mental Helse hjelpetelefon: 116 123
