Diskusjonen rundt fotorettigheter på konserter er oppe igjen. Både Bryan Adams og metalbandet Tool ville nylig kontrollere pressefotografene under sine konserter i Norge.
I begge tilfeller førte dette til boikott fra flere norske medier. Stavanger Aftenblad og GAFFA Norge har begge skrevet om fenomenet, men hvorfor er fotokontrakter et så stort problem for pressefotografene?
Per Ole Hagen er en erfaren konsertfotograf, og hadde søkt om akkreditering til begge de to nevnte konsertene.
Da han oppdaget at han måtte signere på en kontrakt som begrenset hans eierskap til sine egne bilder, droppet han det.
– Dette problemet har eksistert en god stund. Disse kontraktene er et typisk amerikansk fenomen. I Norge har vi åndsverkloven som sier noe om blant annet kommersiell utnytting av fotografier, sier Hagen til Medier24.
I 2013 kom Norsk Presseforbund med en uttalelse med tittelen «Vi sier nei til fotokontrakter».
Hagen sier det i hovedsak finnes to former for kontrakter:
– Tool representerer her det verste tilfellet. Den typen kontrakt kalles for «rights grabber», der fotografen må signere på å gi fra seg alle fotorettigheter til artisten.
I tillegg finnes det en mildere versjon. Men denne har også flere negative sider ved seg, mener Hagen.
– Det andre som kontraktene ofte inneholder, og som er litt mindre problematisk, men fortsatt ille, er at de ønsker å regulere hvordan du bruker bildene. Det er også en inngripen i de redaksjonelle vurderingene, sier han.
Norske konsertfotografer har samlet seg i en lukket Facebook-gruppe med 210 medlemmer. Her drøfter de ofte hva de ser på som akseptabelt, og hva de ikke kan gå med på.
I spørsmål knyttet til dette er solidariteten sterk blant norske fotografer, forteller Hagen.
– Det er viktig å si at dette fenomenet handler om pressefoto. Det er ikke snakk om alle som tar bilder med mobilene sine på konserter. Der har jo Tool tidligere konfiskert telefonene til folk som tar bilder.
– Og da Bob Dylan spilte på Norwegian Wood i 1998 hadde han med seg egne vakter som sto i sklietårnet og så etter fotografer. Så det er noen som har håndhevet dette i alle år, men det har også gått litt i bølger.
For Hagen er pressebildet spesielt viktig for å kunne gjengi en konsertopplevelse, for eksempel i en anmeldelse.
– For min egen del prøver jeg alltid å ta bilder som gir et inntrykk av hvordan konserten var. Det er en visuell beskrivelse av konserten som blir et supplement til teksten som anmelderen skriver. Det er et viktig estetisk element, forteller han.
Flere grunner
Hagen fotograferer ofte for Getty Images, noe som også gjør det uaktuelt å signere på noen form for kontrakt.
Han diskuterer ofte med amerikanske fotografer, som ofte har et annet syn på saken.
Hagen tror det er flere grunner til at artister gjør som de gjør.
– Jeg tror artistene vil ha disse kontraktene av flere grunner. Det er definitivt et kontrollbehov inn i bildet. Det er jo ganske utbredt med managere og andre rundt artistene som er veldig opptatt av image og som vil kontrollere alle ledd i artistens liv.
Det kan også være en smart og billig måte å få tilgang til flere bilder på, tror han.
– De verste kontraktene kan gi en enorm gratis bildebase, siden de får eierskap til alle bilder som blir tatt. Jeg har hørt om fotografer som har sagt at de bare signerer som Mikke Mus eller noe sånt, men da ender du også opp med å undergrave situasjonen for kollegene dine, forteller Hagen.
I Norge har det også vært eksempler på at artister ikke tar i bruk fotokontrakter. Men straks de reiser videre på turnéen sin tar de fram praksisen i andre land.
Hagen mener dette er fordi norsk presse stort sett står samlet. I tillegg påpeker han at selv om to store artister gjorde dette nå, er ikke trenden noe verre enn tidligere.
– Fotografer i Norge samarbeider på ting som dette, selv om vi også er konkurrenter. Vi ser at motstanden fra norske redaksjoner hjelper, selv om det ikke nødvendigvis er full boikott, sier han.
Skjønner begge sidene
Henrik Richter Schie er manager, turnémanager og konsertarrangør. Han mener det er to sider av denne saken.
Han trekker frem artistenes kontroll over deres eget kunstutrykk som sentralt. Og at nettopp konserter er en viktig arena for dette.
– Artistene ønsker å bestemme selv hvordan de ønsker å fremstå for verden og det har jeg respekt for. Det er en del av deres helhetlige kunstuttrykk, og det ligger i mange tilfeller en stor jobb bak deres image. Spesielt utenlandske artister er til daglig utsatt for et til tider ekstremt jag av paparazzi-fotografer i hverdagslivet, mens konsertscenen er ett av de stedene de kan bestemme over.
Schie tror flere uheldige enkelttilfeller har ført til at fotokontrakter har blitt så normalt.
– Når det kommer til eierskap synes jeg at man burde respektere at artistene ønsker å være med i sorteringen for å unngå både uflatterende bilder og bilder tatt av teknisk oppsett, sier han.
– Men selve eierskapet av de utvalgte bildene burde fortsatt ligge hos fotografene. Dette er en politikk som har kommet ut av at altfor mange artister har fått publisert bilder av seg selv med små øyeblikk av grimaser og positurer som ikke ser bra ut. Og selv om det sikkert er en liten del av fotografene som praktiserer denne ukulturen, er den eneste måten å stanse det på å bruke fotokontrakter, sier Schie.
Han er uenig i at bildet er like viktig som teksten i en konsertanmeldelse. Det har sin funksjon som blikkfang og grafisk element, men det er ikke nødvendig, mener Schie.
– En god anmeldelse burde klare å beskrive den helhetlige opplevelsen uten bilder. Det er ikke enkelt å skulle beskrive musikk, stemning, opplevelse og atmosfære, men det er det som virkelig er kunsten å skrive en god konsertanmeldelse, sier han.
Samtidig understreker han at han isolert sett respekterer konsertfotografenes rolle.
– Konsertfoto er en kunstform jeg setter veldig pris på og verdsetter høyt, men det er ikke nødvendig for selve anmeldelsen. Derimot er et godt konsertfoto tidløst i at det fanger et øyeblikk man kan kjenne selv uten å ha vært der, og kan være både historisk og kunstfaglig viktig. Men jeg synes ikke det er grunn nok til å boikotte en konsert som fint kunne vært beskrevet kun med ord.
Andreas Feen SørensenFoto: Camilla Engum Paulsen/Norske Konsertarrangører
Tror norske arrangører forstår fotografene
Norske Kulturarrangører (NKA) er en landsomfattende interesseorganisasjon for arrangører i kulturfeltet.
Andreas Feen Sørensen er kommunikasjonsansvarlig, og sier de er godt kjent med problematikken.
– Kontraktene kan sprike veldig, de kan være alt fra veldig omfattende til ikke-eksisterende. Vi i NKA jobber ikke særlig med fotokontrakter, men vi bistår gjerne medlemmene våre på dette temaet om de ønsker det, sier Feen Sørensen til Medier24.
Som organisasjon er de generelt sett for at pressefotografer skal kunne dekke arrangementer, som for eksempel konserter.
Sørensen sier derimot at det finnes noen nyanser.
– Vi har samtidig forståelse og respekt for at større band og artister ønsker å regulere dette med bildetaging. Noen ganger kan det for eksempel stå i kontrakten at fotografene kun kan være der de første tre låtene, eller at de får et spesielt sted å stå. Eller det kan handle om hvor mange som slipper inn, kanskje bare de ti-femten største mediehusene. Slike ting har vi forståelse for.
Han sier også at noen artister er villige til å forhandle med arrangørene om dette.
– Som promotør eller arrangør som får inn et band, så er dette ofte en del av pakka. Man kan prøve å forklare hvordan dette blir sett på i Norge. Jeg har inntrykk av at arrangører i Norge forstår pressens og fotografenes rolle.
