For ti år siden, 16.mai 2011, ble Svelvikspostens ansvarlige redaktør og daglige leder, Ine-Elise Høiby, alvorlig skadet da en tribune kollapset under eliteseriekampen mellom Fredrikstad og Vålerenga.
I etterkant av ulykken slet Høiby med store smerter i både bein og rygg. Da smertene ikke ga seg, fikk hun på legevakten attpåtil påvist hele seks blodpropper i beinet. Hun hadde i tillegg en mutasjon som gjorde henne ekstra disponert for blodpropp.
Smertene var så store at den da 22 år gamle Høiby ikke kunne fortsette i jobbene sine som daglig leder på Subway og som bartender. I denne vanskelige situasjonen, dukket ideen om å bli journalist opp.
– Jeg måtte omskoleres, og NAV lurte derfor på hva jeg ville gjøre. Jeg fortalte at jeg likte å skrive, og fikk derfor beskjed om at journalistikk kunne være noe å teste ut, sier Høiby til Medier24.
– Elsker journalistikken
For å jakte den nyvunnede drømmen om å bli journalist, ordnet Høiby seg praksisplass hos lokalavisen DittOslo, hvor hun ble frem til hun tok fagskoleutdanning i journalistikk året etter.
Hun er takknemlig for at avisen ga henne muligheten.
– Det aller meste av det jeg kan i dag, lærte jeg der. Jeg har aldri vært spesielt skoleflink, og hadde veldig mye å lære i lokalavisen, sier hun.
Gjennom fagskoleutdanningen, fikk Høiby praksisplass og senere ulike vikariater i Dagbladet.
– Hva tenker du om at ulykken tok deg inn i journalistikken?
– Jeg skulle gjerne vært ulykken foruten, men jeg elsker journalistikken. Både å få snakke med nye mennesker hver dag og å være kreativ på sin helt egen måte. Journalistikk er så mye, ikke bare det å sitte ned og skrive. Selv om ting ikke ble som jeg først trodde, er det veldig fint at jeg kunne få gjøre dette, sier Høiby.
Jobben i Svelviksposten er Høibys første faste jobb i mediebransjen. På spørsmål om hva hun tenker om å få lederansvar på første forsøk, svarer hun:
– Det er veldig spesielt. Jeg følte ikke at jeg hadde vært i bransjen i så mange år da jeg fikk jobben. Faktisk hadde jeg jo vært ferdigutdannet i under fem år.
- Mange kan sikkert spørre seg om hvor vanskelig denne jobben kan være, og tenker kanskje bare at vi er en liten avis. Men jeg skriver like mange saker som kollegaen min, har frilansere og tilkallingsvikarer og har ansvaret for hva vi skriver og hvordan avisa framstår i samfunnet. I tillegg har jeg jo ansvar for at vi følger budsjett.
– Nå brenner jeg for lokaljournalistikk
Høiby mener at ulykken hun ble utsatt for, har bidratt til å gi henne viktige egenskaper i jobben som journalist.
–Jeg har fått mye mer empati etter ulykken. Jeg var ikke empatiløs før, men etter å ha opplevd noe sånt, får man et annet perspektiv og kan på en annen måte sette seg inn i hvordan folk har det.
– Jeg har opplevd at det har blitt lettere for kilder å snakke med meg når jeg deler ting fra mitt eget liv. Da vet de at de ikke snakker med noen som bare svever på en sky, sier Høiby.
– Hva slags journalistikk brenner du for?
– Da jeg startet opp, trodde jeg det var sport jeg ville drive med. Nå brenner jeg for lokaljournalistikk. Det skjer så mye der ute på godt og vondt, som fortjener å bli sett, svarer Høiby.
– Jeg har lyst til å løfte lokaljournalistikken høyt. Den er ganske fantastisk, og å jobbe med den gir meg så mye, sier hun.
