Ahmed Fawad Ashraf fortalte på årets SKUP-konferanse om hvordan det var å forholde seg til pressen etter at søsteren ble kidnappet og drept for elleve år siden.Foto: Skjermdump SKUP
Redaktøren havnet på «den andre siden» da søsteren ble drept. Ahmed Fawad Ashraf har en klar oppfordring til mediene
– Journalister er alltid på jakt etter en sak. Men hadde det ikke vært bedre om det kanskje ikke resulterte i et ødelagt liv på den andre siden? spør Avisa Oslo-profilen.
3. februar 2010 ble søsteren til Avisa Oslos debattredaktør og kommentator, Ahmed Fawad Ashraf, Faiza Ashraf kidnappet og drept. Hun ble funnet etter tre uker.
Året etter skrev Ashraf et essay i tidsskriftet Samtiden, hvor han blant annet kritiserte journalisters arbeidsmetode, og et ustanselig trykk mot familien.
På årets SKUP-konferanse tok han igjen opp tematikken, og fortalte hvordan han og familien opplevde pressen da søsteren ble kidnappet og drept.
Han forteller at han etter innslaget har fått mange tilbakemeldinger, spesielt fra unge journalister.
– De sier det var tankevekkende og noe de vil huske i arbeidshverdagen. Dette er journalister som var veldig unge den gangen dette skjedde, men som nå påpeker at dette bør være i pensum, og at dette bør det snakkes om, og det er jeg enig i, sier Ashraf til Medier24 og legger til:
– Dette er fremtidens medieledere. Derfor ville jeg at de skulle høre om de tre ukene med spekulasjoner om Faizas liv, mistanken som ble kastet mot oss, og en pågående presse som vridde uttalelser fra politi og forsvarsadvokater i vår disfavør.
På tre uker ble det skrevet 1195 saker i norske medier om søsterens forsvinning. I tillegg kom tv og radio-sendinger.
Ahmed Fawad AshrafEira Lie Jor
Ashraf, som på den tiden jobbet i NRK, opplevde at pressen sto utenfor døren, ringte flere ganger, og at søsterens liv ble brettet ut.
Lekkasjer fra politiet og forsvarere som gikk ut i pressen for å sverte søsteren, preget ukene etter forsvinningen.
– Jeg har tenkt mange ganger at jeg er sjeleglad for at det i 2010 ikke var den samme nyhetsdekningen, med direktesendt nett-tv i flere mediehus. Nå er det dekning døgnet rundt, folk blir kastet inn i nyhetsbildet på sekundet, og journalister må gjøre etiske vurderinger i øyeblikket.
Ashraf forteller at han ble stående med en fot i hver leir. Han var journalist, men han var mest av alt bror.
– Familien ville at jeg skulle be journalistene slutte å plage oss. For dette var jo «mine folk». Men jeg var også en bror i sjokk, som bare ville finne søsteren min.
Selv om familien hadde advokat Harald Stabell som talsperson, opplevde de massivt press fra journalister.
– Skal en familie i dyp krise samtidig legge en mediestrategi? Det var det siste som var i tankene. Vi var opptatt av å få henne hjem.
– Det var 54 saker hver dag, og vi kjempet på flere fronter på en gang, både politi, forsvarere og pressen. Det er en kamp som er umulig å stå i, eller «vinne».
Ashraf gikk tilbake til journalistyrket i 2014, da han startet som nyhetsanker og reporter i VG. Da hadde han lagt bak seg flere tunge år.
Som journalist på ny sto han i en indre konflikt.
– Jeg ville være den personen som sa «her må vi være varsomme og vise aktsomhet». Men det er ikke lett når man samtidig ønsker å være først med nyheten og «gønne på», sier han.
Varsomhet, empati og medmenneskelighet er fremdeles hjertesaken hans, og det han prøver å formidle til andre.
– Jeg skulle ønske jeg gjorde det mer den gangen. Jeg trodde jeg var klar for det, men var ikke det. Nå gjør jeg det.
Ashraf mener at det raske nyhetsbildet gjør at flere av mediene kommer tettere på.
– Veldig ofte hører vi setningen «bak meg her» i direktesendinger. Husk på, at i det du har inntatt den posisjonen, så er det noen inne i det huset, eller noen som kjenner dem som er direkte berørt, men ikke har oppsøkt offentlighetens lys. Tenk litt mer på hvordan nyhetene du formidler påvirker dem, sier han og påpeker:
– Dette er ikke en FU til pressen, men et oppriktig ønske om å granske oss selv like godt som vi gransker andre.
Han mener det økende fokuset på breaking news gjør at diskusjoner om hvor langt man skal gå, er nødvendig å ha i redaksjoner.
– Breaking news er en relativt ny sjanger, på den måten vi leverer på nå. Det er en ryggmarksrefleks på å være først ute. Og mange av breaking-journalistene er kjempeflinke, men de er også unge, kanskje vikarer, og det hviler et voldsomt etisk ansvar på dem, sier han og påpeker:
– Og det er ikke skadelig å minne om hvor galt dette kan bli. Journalister er alltid på jakt etter en sak. Men hadde det ikke vært bedre om det kanskje ikke resulterte i et ødelagt liv på den andre siden?
Nå har Ashraf fått ny jobb som kommentator og debatt-redaktør i Avisa Oslo, og starter der i løpet av våren.
Ashraf legger til at han ikke lenger er sint for måten pressen oppførte seg på etter kidnappingen og drapet i 2010.
Men han er klar på at det ikke må glemmes.
– Det er en helt ny generasjon journalister som trenger å lære dette. Og som må huske på at når man som journalist tar kontakt med pårørende og offer, er du garantert ikke alene.
– Det totale trykket man får på den andre siden er enormt. Det vi ble utsatt for er en skrekk-eksempel på hvor galt det kan gå, sier Ashraf.
